John F. Kennedy

Om den avdøde presidenten John F. Kenney.
Sjanger
Særoppgave
Språkform
Bokmål

Hvorfor skrive om John F. Kennedy? Av alle mulige emner, hvorfor velge akkurat ham? Som liten gutt var Jack Kennedy mye plaget av sykdom, og under oppveksten stod han som regel i skyggen av sin eldre bror Joe. Han var fra en ekstrem fin familie, faktisk er Kennedy-familien det nærmeste USA kommer en kongelig familie. Men det skulle vise seg at det ikke alltid var like lett for den godeste Jack å være en Kennedy. Han var flink i idrett, men var som sagt mye syk. Han gjorde det forøvrig bra på skolen og fikk en fin utdannelse ved Harvard. Han ble krigshelt, og etter sin eldre brors død begynte han etterhvert i politikken. Det viste seg at denne gutten hadde et enormt talent innenfor politikken, han var så begavet at han ble valgt til Amerikas 35. president. Den yngste og første katolske president i historien. Noe av det han ble mest kjent av i sin presidenttid var så klart Cubakrisen, og hans kamp for de fargede menneskene i USA. Kennedys mot og personlighet fascinerte meg da jeg skulle velge emne for denne oppgaven. Mordet og dets mysteriet fant jeg også interessant.

 

Kennedy var jo en enormt populær president, en jeg gjerne kunne tenke meg å lære mere om. Han oppnådde utrolig høy status, han var faktisk en legende. Som president oppstod det selvfølgelig mange rykter, noen sanne og noen ikke. Leseren skal på forhånd vite at han ikke vil finne noe om kvinnehistoriene til John F. Kennedy i denne oppgaven. Grunnlaget er at forfatteren ikke fant noe stoff om dette temaet. Oppgaven handler om personen, presidenten, legenden

" And so my fellow americans, ask not what your country can do for you, ask what you can do for your country "

John Fitzergald Kennedy

 

John F. Kennedy - Bakgrunnen.

 

John Fitzergald Kennedy ble født den 29. mai 1917 i Brookline, Massachusetts. Han var den nest eldste av Joseph Patrick Kennedy og hans kone Rose Fitzergald Kennedys ungeflokk på ni. Familien var, av fødsel og tradisjon, katolikker. Kennedy familien var også meget velstående, faktisk det nærmeste amerikanerne kommer en kongelig familie. Familien hadde også i lang tid vært med aktivt i politikken, da alltid som demokrater. Jacks ( han ble kalt Jack av familie og venner ) besteforeldre hadde flyttet til USA fra Irland i midten av 1800-tallet etter at en hungersnød hadde forårsaket mye fattigdom i landet. Selv om ingen av besteforeldrene hans kom til USA med mye penger, ble begge av hans bestefedre politiske ledere i Boston. Rose F. Kenndys far, Jacks morfar som han ble oppkalt etter, John Fitzergald, ble til og med valgt til borgermester i 1905.

 

Jacks far, Joseph Kennedy var sønn av Patrick Kennedy, som var en rik forretningsmann og politiker. Joseph Patrick Kennedy var også meget velstående, i en alder av 30 år hadde han allerede tjent en formue på forretninger som feks.; skipsbygging, kinofilmer, eiendomsmegling og aksjespekulasjon . Han stillte aldri til noe politisk valg selv, men arbeidet seg etterhvert frem til å bli konsulent for president Franklin D. Roosevelt under andre verdenskrig og "The New Deal". Kennedy ble da kjent som en utpreget isolasjonist, stemt for forsoningspolitikk ovenfor Hitler. Han ble til og med USAs ambassadør i Storbritania fra 1938 til 1940.

 

Jack flyttet til New York da han var ti år gammel, da faren kjøpte et filmselskap. Men siden familien tilbrakte somrene i deres hjem i Hyannis, Cape Cod, levde Jack en god del av livet sitt i Massachusetts. I guttedagene reiste han mye til andre stater i USA, aldri præriestatene, og han fikk oppleve andre land og kulturer. Som ung gutt var Jack aldri noen "ener" - liten og tynn og plaget av mye sykdom. Hans store forbilde var hans eldre bror Joe, som var en "ener" i det meste, både idrett og skole. Joe var også "mann i huset" når far Joseph var på forretningsreiser, og faren forventet mye av Joe. Josephs høyeste ønske var at hans eldste sønn skulle bli den første katolske presidenten i USA. I en alder av 13 år begynte Jack på Canterbury School, en katolsk kostskole i New Milford, Connecticut. Men unge Kennedy ble syk, forlot skolen, og kom aldri tilbake. Senere graderte han ved Choate Preparatory School, som lå i Wallingford, Connecticut. I 1935 begynte han på Princeton University, men igjen ble han syk og forlot skolen.Han studerte også i kortere tidsrom ved Stadford University og London School of Economics før han fortsatte sine studier ved Harvard University året etter. Til tross for all sykdommen var unge Jack en god og dyktig idrettsmann, spesielt i grenene seiling og svømming. I dagene ved Harvard trente han ekstra hardt på svømming, og var med på Harvards lag i svømming. Disse svømmeferdighetene viste det seg at skulle dra nytte av senere.

 

Sammen med sin bror Joe vant han første premie for sin innsats i en stor seileregatta for collegestudenter. Senere ble han tvunget til og slutte å spille amerikansk fotball etter at han skadet ryggen under en trening.Like før julen kom i 1939, fikk Joseph Kennedy en idé. Han tenkte at Jack kunne ha godt av å ta fri fra universitetet en stund, og isteden begynne å jobbefor ham i ambassaden. Joseph hadde allerede fått plassert eldste sønnen Joe i diplomatiet ved den franske ambassaden. Nå trodde han det kunne være nyttig for den nest eldste sønnen å jobbe litt for ham, så han fikk en sjangse til å se om han også var interessert i diplomatiet. Han trengte også opplysninger om den utviklingen som skjedde i Europa, og Jack passet perfekt til jobben. Etter nyttår 1939 vendte Jack tilbake til Harvard og ordnet det så han fikk fri i vårsemesteret. I februar dro Jack og faren over til England med "Queen Mary". Den skumle utviklingen forsatte i Europa, og ambassadør Kennedy trengte sårt opplysninger om hva som foregikk. Han sendte derfor sønnen til Paris med ordre om å reise rundt til flere land og sende rapporter til ham om det han så og hørte. Fra Paris gikk turen videre via Polen, Sovjet, Tyrkia, Palestina og fra Egypt til Berlin. I Berlin møtte Jack amerikaneren

 

Alexander C. Kirk som gav han den hemmelige beskjeden om at Hitler hadde planlagt et angrep på Polen, og krigen ville bryte ut innen en uke. Jack fikk gitt den hemmelige beskjeden videre til sin far, som igjen fikk varslet president Roosevelt. Fire dager senere brøt krigen ut, og to dager senere, den 3. september 1939, erklærte Storbritania Tyskland krig. Dette utløste stor virksomhet også i den amerikanske ambassaden. Joe var nå vendt tilbake til Harvard, men Jack fortsatte sitt arbeid i ambassaden. Han fikk etterhvert i oppgave å ta seg av de overlevende som kom inn til Glasgow etter at en tysk ubåt, helt uten varsel, hadde torpedert den britiske passasjerbåten "Athenia". Dette resulterte i at 112 mennesker mistet livet.

 

Etter en stund dro også Jack tilbake til Harvard. Det hadde nå skjedd en forandring med ham, han virket mye skarpere enn før. Oppholdet i Europa hadde også gjort at han for alvor hadde begynt å interessere seg for politikk. Med alle inntrykkene fra Europa fortsatt ferskt i minne begynte Jack og skrive en avhandling som han etterhvert kalte "Forsoning i München ". Jack ofret seg helt for denne avhandlingen, og la ned mye arbeid i den. Han skrev senere i et brev til faren at denne avhandlingen representerte mer arbeid enn han noensinne hadde nedlagt på andre ting i sitt liv. Alt arbeidet var heller ikke bortkastet, avhandlingen ble regnet for å være en av de beste avhandlinger som noensinne er lagt frem på Harvard. Den var faktisk så bra at samtlige av professorene ved Harvard rådet Jack til å offentliggjøre den. Jack gjorde om et par småting, og gav boken så ut under navnet "Why England Slept". Boken ble en bestselger både i USA og Storbritania. Jack avla sin eksamen i statsvitenskap i juni 1940, samme år som boken ble utgitt. Jack fikk karakteren cum laude på sin eksamen, en meget god karakter.

 

Til tross for at krigen herjet i Europa, tilbrakte Jack sommeren som vanlig hjemme i Hyannis Port sammen med søsknene. Hele familien savnet naturligvis far Joseph, som var på sin post i London. Situasjonen i Europa begynte nå og bli meget alvorlig. Da høsten kom begynte Jack og fundere på om han skulle følge i sin fars fotspor og bli forretningsmann. Han hadde planlagt å begynne på et handelskurs. Storebror Joe var begeistret for dette og syntes det var en bra idé. Joe var forøvrig mest opptatt av å begynne på sin egen politiske karriere, han skulle nemlig møte som utsending på det demokratiske partiets landsmøte. Da høsten nærmet seg, nærmere bestemt i september, begynte Jack på et kurs i forretningsadministrasjon ved Stanford-universitetet. Han gjorde ferdig første semester, men fant etterhvert ut at han ikke interesserte seg for forretninger, så han vendte aldri tilbake til universitetet. USA hadde nå forandret sin moral og innstilling til krig og fred. Franklin D. Roosevelt var valgt til president for annen gang, og USA begynte så smått og ruste opp til krig, de hjalp Storbritania i kampen mot nazistene med våpen og skip. Jack hadde nå bestemt seg for å dra til Syd-Amerika. Han hadde aldri før vært på denne siden av Amerika, men som liten hadde han hørt morfar Fitzergald snakke mye om det. Jack begynte og planlegge turen nøye, han ville dra på en rundtur fra Argentina og Brasil videre til Venezuela. I februar 1941 satte han disse planene ut i praksis, og han vendte ikke hjem før sommeren kom. Vel hjemme i Hyannis Port ble han overrasket, storebror Joe hadde gjort en dristig avgjørelse. Han hadde bestemt seg for å melde seg til frivillig tjeneste i marinen. Litt senere meldte Joe Kennedy seg til Marinens flyvåpen, og han ble sendt til en flystasjon i nærheten av Boston som flyaspirant. Litt senere fulgte Jack storebrors eksempel, og meldte han seg til tjeneste i hæren.

 

Men på grunn av ryggskaden han pådro seg under dagene ved Harvard slapp han ikke igjennom legesjekken, og ble avvist. Jack syntes det var særdeles vanskelig å godta dette, han mente han var i fin form og at ryggskaden ikke hemmet ham. Han hadde bestemt seg for at han skulle inn i hæren og nektet å gi seg. Jack bestemte seg for å trene opp den dårlige ryggen, og begynte dermed med daglig trening. Etter fem måneder med hard trening mente han at det var nok, og han dristet seg på en ny legeundersøkelse. Denne gangen meldte han seg til marinen, fordi han syntes at det var best på grunn av hans erfaring i seiling og båtstell. Det viste seg at all treningen hadde gitt resultater, for denne gangen kom Jack inn i marinen. Han ble utnevnt til fenrik og ble transportert til en skrivebordsjobb i marinens etterretningsvesen i Washington, noe han ble en smule skuffet over. Jack mente at han ikke gjorde noe nytte for landet sitt når han satt ved et skrivebord, han ville heller være ombord på et skip.

 

Den 7. desember 1941 kom USA med i krigen da Japan angrep den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor ved Hawaii. Unge Jack Kennedy meldte seg umiddelbart til tjeneste ombord på et skip, men ble skuffet igjen. Det tok flere måneder før han omsider ble sendt til Motortorpedobåt-skvadronens treningsleir i Melville på Rhode Island. Men også denne gangen gav treningen resultater, da Jack ble ferdig i Melville ble han utnevnt til løytnant. I begynnelsen av april 1943 kom Løytnant Kennedy til øya Tulagi, en av øyene i Salomon-gruppen, og dessuten en viktig base for motortorpedobåtene. Her ble Jack skipper for en gammel klassiker av en motortorpedobåt, båten het PT 109.

 

Skipperen valgte selv ut offiser og mannskap, de heldige utvalgte var blant de siste som var kommet fra treningssenteret i Melville. Men det tok ikke lange tiden før Jack og hans mannskap ble sendt til en ny MTB-base på øya Rendova. Om dagene ved denne øya øvet de seg i angrep og forsvar, og på nattetid var de ute på patruljetjeneste. På en av disse patruljetjenestene, nærmere bestemt ved midnatt den 1. august, møtte PT 109 og dens skipper og mannskap på et annet skip. Skipet var på styrbord side av PT 109s baug, og Jack og mannskapet, i alt var det tretten personer ombord, trodde at det var en annen MTB-båt. Men det skulle vise seg at det var den japanske jagerbåten "Amagiri" som kom mot dem i full fart. Før Jack engang rakk å tenke på og snu båten smalt det, en torpedo traff PT 109 på styrbord side slik at hele båten ble delt i to. To av de ialt tretten ombord omkom under dette angrepet, da selve torpedoen traff ble Jack kastet bakover slik at han slo ryggen i en jernstang. Ryggen hans ble skadet igjen.

 

PT 109 sank raskt, det eneste som stakk opp av vannflaten var baugen som ble holdt oppe av vanntette skott. På vannflaten var det brennende bensin, og Jack var redd for at dette skulle antenne bensintanken som lå i stevnen. Derfor tok han kommandoen, han beordret alle mann til å hoppe ut i vannet.

 

Løytnant Kennedy i 1943 sittende i sin PT 109

 

De befant seg nå langt fra MTB-basen, og for å overleve var de nødt til å svømme til nærmeste øy, som lå omkring fem kilometer unna. Heldigvis kunne alle svømme, bortsett fra en mann, Patrick McMahon. Han var rett og slett ikke istand til å svømme nå, da han hadde fått stygge brannsår på armer og hender. Derfor svømte Jack ut og hentet en planke som fløt på vannflaten. Så ba han mannskapet, alle unntatt McMahon, om å holde seg fast i planken og legge på svøm. Deretter ba han McMahon om å legge seg på ryggen, så tok Jack Kennedy remmen fra redningsvesten hans mellom tennene og la på svøm. Han svømte med McMahon på slep alle de fem kilometerne, svømmeturen hadde begynt tidlig på morgenen og de kom ikke fram før solen gikk ned. Nå var Jack så utslitt at McMahon, mannen han nettopp hadde reddet livet til, måtte hjelpe ham opp på land. Alle elleve var nå kommet trygt og godt opp på land, og endelig hadde de fast grunn å gå på. I to dager var de på denne øya, uten og se en eneste MTB-båt. De fant ingenting å spise på øya, de skaffet seg vann ved å slikke av bladene på planter og busker etter et kraftig regnskyll. Til slutt fant Jack ut at de måtte komme seg nærmere farvann der MTB-båtene patruljerte. Den eneste utveien var å svømme til en annen øy, og hele mannskapet, unntatt McMahon, fant fram den gode gamle planken og la på svøm. Nok en gang svømte Jack den lange veien, med McMahon på slep. De svømte til øya Olasana, og på denne øya fant de omsider mat. På Olasana var det et titalls med kokospalmer, og mannskapet og skipperen fra PT 109 var så sultne at de spiste både umodne og modne kokosnøtter, og drakk kokosmelk i så store mengder at de ble syke alle mann. Jack følte seg ansvarlig for alle ble reddet, og i et forsøk på å finne en MTB-båt svømte Jack og en fra mannskapet mot en annen øy, nemlig Naru-øya.

 

Naru var den øya som lå nærmest MTB-båtenes vanlige patruljeruter. De fant ingen MTB-båt, men isteden møtte de på to innfødte. De innfødte tilbragte natten sammen Jack og mannskapet, og dagen etter padlet de to innfødte med en redningsbeskjed som Kennedy hadde risset inn i skallet på en kokosnøtt. De to innfødte leverte beskjeden til MTB-basen som lå på øya Rendova, og etter en hel uke forlatt til seg selv ble endelig reddet. Jack fikk senere tildelt Purpurhjertet og to andre ordener for dette. Han fikk spesielt ros for "sin tapperhet, sin utholdenhet og sin fremragende ledelse", og ble i ettertid sett på som krigshelt. Krigen var egentlig nå over for Jack, ettersom han nå begynte å få vanskeligheter med ryggen var det umulig for ham å tiltre i aktiv tjeneste igjen. Han pådro seg dessuten malaria, og i desember 1943 ble han sendt til Miami i Florida for å begynne som instruktør. Da han endelig kom seg igjen av malariaen ble ryggen bare verre og verre. Da våren kom ble Jack lagt inn på Chelsea Marinehospital, som lå i nærheten av Boston. Her gjennomgikk han en omfattende ryggoperasjon.

 

I tiden etter operasjonen tilbrakte Jack mesteparten av helgene sammen med familien hjemme i Hyannis Port. En helg i august fikk de besøk av to prester som kom med en svært trist beskjed som lammet hele familien. Eldste bror Joe og hans annenflyger var blitt drept da bombeflyet deres hadde eksplodert i luften under et oppdrag over den belgiske kyst.

 

Det tok lang tid før Jack klarte å fatte at storebroren var død. Joe hadde nesten vært som en slags far for ham og søsknene. Joseph Kennedy reagerte med å gå opp på sitt rom og stenge døren. Det tok nemlig flere dager før han maktet og snakke med noen. Etter denne triste tiden tok det ikke lang tid før John Kennedy dimitterte fra marinen, dette skjedde tidlig i 1945, like før han feiret sin 28-års dag den 29.mai. Noen få måneder senere var andre verdenskrig endelig over. Den unge krigsveteranen John Kennedy begynte nå å se seg om etter arbeid. Han endte til slutt opp med stillingen som journalist i telegrambyrået International News Service.

 

Kongressmannen

 

Som reporter for INS fikk Jack forskjellige oppdrag. Han ble blant annet sendt til Storbritania for å skrive om de britiske valgene. Jack syntes det var interessant å se hvordan valget foregikk i England, men han likte ikke jobben som reporter. Han syntes arbeidet var litt for passivt, jobben som reporter bestod mest i å se hva andre gjorde. Dette var ikke nok for John Kennedy, han bestemte seg etterhvert for å slutte som reporter. Han hadde nå lyst til å begynne som forfatter eller lektor, men hans far Joseph Kennedy hadde andre planer for sønnen. Han hadde alltid drømt om at hans eldste sønn skulle jobbe i politikken, og nå som Joe var død ønsket Joseph så inderlig at Jack skulle overta hans plass. Politikk var nesten en like stor del av Kennedy-familiens tradisjoner som at de var katolikker.

 

I begynnelsen likte ikke Jack tanken på å bli politiker. Han mente selv at han var for sjenert og tilbakeholden, men når han tenkte etter så hadde hans interesse for politikk stadig vokst den siste tiden. Til slutt bestemte Jack seg for å innfri farens ønske, og prøve seg som politiker. Derfor dro han, sammen med faren, til Boston. Nå skulle han prøve å stille til valg som kandidat for å bli kongressens representant til det 11. distrikt i Massachusetts, Boston. Det var et av de fattigste strøkene i byen. Dette var dessuten Jacks bestefars gamle valgdistrikt. I Boston var Jack medlem av det demokratiske partiet. Det første han nå måtte gjøre var å stille seg som kandidat ved primærvalget, et valg som det demokratiske partiet arrangerte. I alt ti demokrater stillte til dette valget, og den som vant her fikk representere partiet under det endelige valget. I mars 1946, før valget startet, holdt John Kennedy sin aller første politiske tale da han kunngjorde at han skulle stille i valg. Denne meldingen kunngjorde han i et radioprogram, han var anspent og nærmest stammet fram ordene. Helt mot slutten av denne talen lovet Jack alle lytterne at han skulle tjene sitt land i fred like ærlig som han hadde forsøkt å tjene det i krig. De aller fleste av lytterne visste hvilken innsats Jack hadde gjort under Stillehavskrigen. Etterhvert, da valgkampen så smått startet, leide Jack et rom på et hotell og opprettet sitt "valghovedkvarter" her.

 

Det var på det samme hotellet hvor hans morfar og mormor også holdt til, nemlig Bellevue Hotel. Det tok ikke lang tid før Jack fikk besøk av sin fetter Joe Kane, en kjent politiker i Boston. Meningen var at han skulle lære Jack litt om lokalpolitikken i denne byen han ble født i, men ikke hadde vært i på så lang tid. Alle de andre kandidatene var nemlig hjemmehørende i Boston. Etter noen møter med Kane begynte Jack på valgkampen alene. Han kjørte rundt i distriktet med bilen sin og stoppet og snakket med folk han møtte på sin vei. Noen ganger gikk han til og med å ringte på husdørene. Han presenterte seg, så oppfordret han folk til å stemme på ham i valget hvis han ble demokratenes kandidat. Han lovet også å arbeide hardt for folk i distriktet hvis han ble valgt. Han pratet om arbeidsmarkedet, lønninger, husleiepriser, pleie av de gamle og andre ting. Selv om Jack var veldig sjenert og usikker på seg selv i begynnelsen, vokste tilliten hos folket fort, og Jack fikk mere selvtillit.

 

Han ble helt "bitt av basillen", og drev valgkamp i nesten fjorten timer i døgnet. Ingen ting kunne stoppe ham, selv ikke de sterke smertene han fortsatt hadde i ryggen som medførte at han kontinuerlig måtte gå med et slags støttebelte. Han ble bare bedre og bedre likt av folket, og vant nye stemmer for hver eneste dag. Han snakket så overbevisende at de trodde på ham. Men dessverre mistet han også stemmer. At han var sønn av en mangemillionær hjalp ikke Jack så mye i valgkampen. Folket trodde ikke at en rik mann kunne hjelpe dem som levde i et fattigstrøk. Disse tankene forsvant forøvrig ganske fort da de møtte Jack. Han verken oppførte seg eller så av utseende rik ut. Dessuten lyttet han alltid til hva de sa, og han forstod dem. Etterhvert fikk Jack hjelp i kampen om å vinne primærvalget av en gruppe bekjente, og av familien. Disse gikk rundt på gatene, og ringte på hos folk og oppfordret alle de møtte om å stemme på John F. Kennedy. Jacks konkurrenter hadde forøvrig ikke den største troen på at han ville vinne demokratenes primærvalg, de lo for det meste av ham og kalte ham for en amatør. Valget, som var i juni 1946, nærmet seg faretruende fort. Jack avsluttet hele valgkampen med en formell mottagelse. Hver eneste person med stemmerett i hele distriktet ble tilsendt en invitasjon til en "mottagelse for John F. Kennedy". Alle av Jacks rivaler lo seg skakk av dette - de rett og slett hånlo. Noe slikt hadde nemlig aldri tidligere forekommet i Boston. Men den som lo sist lo best. Det viste seg nemlig at det kom nærmere 2000 gjester på mottagelsen. Og ikke nok med det, John F. Kennedy vant primærvalget med en knusende seier. Han fikk 42 prosent av alle stemmene, og var nå demokratenes representant i det virkelige valget som fant sted i november. Jack hadde nå funnet ut at han virkelig likte å være politiker. Han likte mennesker, han elsket å diskutere med folk. Han kastet seg med glede inn i valgkampen mot den republikanske motkandidaten, og på nytt gikk valgkampen som kniv i varmt smør. Han vant valget lett, og i en alder av 29 år inntok John F. Kennedy sin plass i kongressen i januar 1947. I de fleste sakene som kom mens han satt i kongressen støttet Jack avgjørelsene det demokratiske partiet og det presidenten Harry S. Truman gjorde. President Truman satt forøvrig med makten under hele Jacks medlemstid i Representantenes husrom var på hele seks år. Jack ble nemlig gjenvalgt som representant for det 11. distriktet i Massachusetts hele tre ganger, og han var etterhvert blitt svært populær blant velgerne, og mye tyder på at hvis han hadde stilt til valg for fjerde gang, så ville han antakeligvis blitt valgt da også.

 

John F. Kennedy - Senatoren.

 

Etter nesten seks år i Representantenes hus hadde Jack begynt å se fremover. Nå ønsket han å bli senator for staten Massachusetts. For å bli senator måtte han vinne over republikanernes kandidat Henry Cabot Lodge Jr i valget. Ettersom Kennedy var lite kjent utenfor det distriktet han hadde vært representant for i Kongressen, var han nødt til å starte valgkampen en god stund før valget fant sted. Han ga broren Robert hovedansvaret og ledelsen for valgkampen. Robert hadde fremragende evner til å legge planer fremover og til å organisere. Nok en gang fikk Kennedy hjelp fra venner og bekjente og ikke minst sin kjære familie. Kennedy drev valgkamp i fjorten timer i døgnet, han dro overalt i Massachusetts, holdt taler i syklubber, på fabrikker, på skolemøter og lignende. Han la ned utrolig mye arbeid i valgkampen, det gikk i et så stort tempo at han til slutt fikk problemer med ryggen. Da han var omtrent halvveis i valgkampen måtte han nemlig begynne å bruke krykker. Men dette ble "sensurert" bort for Kennedys tilskuere, når han spaserte opp på talerstolen hadde han nemlig satt fra seg krykkene slik at ingen la merke til det. Men alt arbeidet var på ingen måte bortkastet, da valget kom vant demokraten John F. Kennedy en knusende seier over republikaneren H.C. Lodge Jr, av ialt 208.000 stemmer vant Kennedy med over 70.000. Han avla eden, og den 3. januar 1953 inntok John F. Kennedy sin plass i det amerikanske senatet. Under valgkampen hadde Jack lovet stemmerne at han skulle gjøre mere for staten Massachusetts en det Lodge hadde gjort. Dette var på ingen måte blinde løfter, under hans første to år i senatet gav han nye gunstige lovgivninger til fiskeindustrien, tekstilindustrien og til transportindustrien i Massachusetts.

 

En dag fikk Jack besøk av en journalist fra avisen Washington Times-Herald. Journalisten, som var en ung dame med navn Jacqueline Bouvier, var sendt for å intervjue den nye unge senatoren fra Massachusetts. De to fant fort tonen, og snart begynte de å omgås bare mer og mer. Det endte til slutt opp med at de ble forlovet, og bare tre måneder senere, den 12. september 1953, giftet det elskede paret seg i St. Mary kirken i Newport, Rhode Island.

 

Jack kjøpte et svært hus i Hyannis Port, huset lå på baksiden av foreldrenes hus, og broren Robert sitt hus. Dessuten hadde de leid et hus i Washington, men det første året de var gift var huset i Hyannis Port deres virkelige hjem.

 

Men Jacks jobb som senator var ikke smertefri. Hans voldsomme tempo i arbeidet førte til at han fikk uutholdelige smerter i ryggen. Ryggen ble så dårlig at han til slutt var avhengig av krykker for å kunne gå. Legene gav ham til slutt valget mellom å akseptere at han var blitt invalid, eller å ta en ryggradsoperasjon.

 

Dette valget, som i utgangspunktet kunne virke enkelt, viste seg å være særdeles vanskelig avgjørelse å ta. Operasjonen var så alvorlig at Jack bare hadde en viss sjanse til å overleve den. Men John F. Kennedy var en tapper kar, han ville ta operasjonen. Han sa at han heller ville dø enn å tilbringe resten av sitt liv på krykker. Dermed dro Jack og fruen til New York, hvor Jack ble innlagt på et sykehus. Før operasjonen fant sted fikk Jack besøk av en Bryllupsdagen, 12. september 1953 prest og han fikk den siste olje, en katolsk tradisjon. Det var jo nemlig store sjanser for at han ikke ville overleve operasjonen. Operasjonen var særdeles komplisert, og den tok lang tid å gjennomføre.

 

Etter den var ferdig hadde Jack store smerter og lå på sykehuset i ukevis. Dessuten ville ikke såret i ryggen gro. Fire måneder senere var han så dårlig at en ny operasjon måtte gjennomføres. På nytt fikk Kennedy besøk av en prest og fikk den siste olje. Mens operasjonen ble gjennomført ventet hele hans familie i sitrende spenning og de ba for hans liv. Det var da kanskje disse bønnene som gjorde susen, for denne gangen ble Jack frisk. Smertene forsvant raskt, og såret grodde fort. Noen få uker senere var Jack tilbake i hjemmet sitt i Florida. Men han var enda ikke i nærheten av å begynne å jobbe igjen. Han lå rastløs i sitt hjem og hadde ingenting å gjøre. Hans kone Jackie prøvde og inspirere ham til å begynne å male, men han gav det fort opp. En dag mens han lå i sengen sin begynte han helt plutselig å tenke på begrepet tapperhet. Han tenkte på politikere som hadde kjempet mot upopulære saker, og hadde mistet sine både sine venner og penger på grunn av dette. Tanken fascinerte Jack Kennedy og dermed begynte han å skrive en bok. Boken omhandlet nettopp dette med amerikanske politikere som hadde mot og hadde kjempet for upopulære saker. Den ble utgitt i 1956 med tittelen "Profiles in Courage", og året etter fikk den Pulitzer-prisen for biografier, en av de aller fremste priser som finnes i USA. Boken ble dessuten en bestselger og den ble oversatt til en rekke språk. I Norge ble den utgitt med tittelen "Menn med mot".

 

Etter et fravær på hele åtte måneder var John F. Kennedy tilbake i sin stilling som senator. Han hadde hatt en vikar mens han var borte, en republikaner med navn Joseph R McCarthy. Men McCarthy rakk aldri å bli populær blant velgerne på sine åtte måneder som senator. Da Jack kom tilbake til senatet i mai 1955 derimot, reiste alle de andre senatorene seg opp og klappet for ham. Og Jack likte jobben sin like godt som han selv ble likt. Han likte jobben sin så godt at han bestemte seg for å prøve å bli gjenvalgt som senator. Han var nå blitt mye bedre i ryggen, og han hadde blitt far for første gang. Den 27. november 1957 fikk nemlig John F. Kennedy og hans kone Jacqueline Bouvier Kennedy sitt første barn sammen, en datter som de kalte Caroline. Nok en gang hadde han ansatt broren Robert som sjef for valgkampen. Da valget ble holdt i 1958 vant John F. Kennedy helt overlegent - han vant faktisk med en margin på over 870.000 stemmer, dette gikk inn i historiebøkene som den største seieren noensinne i et valg i Massachusetts. Politisk begynte Jack nå å interessere seg mer for hva som skjedde utenfor USA. Han hadde året før blitt medlem av den mektige komiteen "The Senate Foreign Relaitons Committee". Han stod nå for meninger som at alle land i verden skulle være uavhengige. Han grunnla en lov som sa at alle som var med i en fagforening hadde rett til å være på alle fagforeningsmøter, og hadde rett til å snakke fritt. Loven sa også at det skulle være hemmelig valg, når nye fagforeningsmedlemmer skulle velges. Jack var dessuten formann i "The Senete Reorganization Subcommittee". Denne komiteen støttet mange av forslagene President Herbert Hoover stod for når det gjaldt lovene i det amerikanske rettssystemet. Jacks popularitet vokste stadig, og etterhvert begynte Jack å tenke i større baner og kretser. Han ønsket nå å bli demokratenes kandidat til presidentvalget. Men han visste at det ikke ville bli en enkel oppgave å vinne dette valget. Han hadde jo også en del motstander. Dessuten måtte han først vinne demokratenes primærvalg, også dette ville bli en hard nøtt å knekke for John F. Kennedy.

 

John F. Kennedy - Presidenten.

 

Det var ikke mange som trodde at Jack kunne klare å vinne valget da han kunngjorde at han ville stille til presidentvalget på en pressekonferanse i Washington den 2. januar 1960. Kennedy var en populær senator og hadde mange tilhengere, men mange mente at han ikke hadde vært i politikken lenge nok. Han hadde for lite erfaring. Og en katolikk hadde aldri før blitt valgt til president. Mange mente at en katolikk aldri kunne bli president heller. Men John F. Kennedy så på alt dette som utfordringer. Med sin bror Robert som sin nærmeste medhjelper satte han i gang sin egen kampanje. Det første han måtte gjøre var å bli nominert på demokratenes landsmøte. For å bli det måtte han gå seirende ut fra demokratenes primærvalg rundt om i de forskjellige statene. Han førte valgkamp på samme måte som ved tidligere valg, forskjellen nå var at denne gangen var kampanjen landsomfattende. Jack og konen Jackie hadde leid et fly som de hadde døpt "Caroline" etter datteren. De fløy rundt om i hele landet hvor Jack holdt taler og skaffet seg nye velgere. Han måtte også tåle mange fornærmelser om sin religiøse tro og sin rike familie. Men Jack bare bet det i seg og kjempet videre. Han vant primærvalget i sju forskjellige stater. Den viktigste seieren kom i West Virginia. Her beviste Kennedy at en katolikk kunne vinne valget i en stat som var dominert av protestanter. Demokratenes landsmøte ble avholdt i Los Angeles i juni 1960. Her deltok det over 4500 utsendinger. Det var flere som ville nomineres som presidentkandidat, men egentlig var det bare en som virkelig var en seriøs motstander til Jack Kennedy. Det var Lyndon B. Johnson, senator i Texas. Men Johnson hadde sine tilhengere hovedsakelig bare i den sydlige delen av landet, og han måtte gi tapt for John F. Kennedy som ble nominert som demokratenes presidentkandidat. Jack valgte dessuten nettopp Lyndon B. Johnson som sin visepresidentkandidat. Nå begynte den virkelige valgkampen, kampen om å bli president i USA. Demokratenes nominant John F. Kennedy skulle slåss mot republikanernes nominant Richard Nixon. De aller fleste holdt Nixon som favoritt i valget, han var eldre og hadde mye mer erfaring enn Jack. Han hadde dessuten vært kjent som politiker i landsmålestokk i flere år. Jack var lite kjent utenfor Massachusetts. Nixon var dessuten visepresident for den republikanske presidenten Henry Cabot Lodge Jr, som Jack hadde vunnet over i Senator-valget i Massachusetts i 1952. Jack fløy med "Caroline" dag og natt. Under hele valgkampen besøkte han 46 stater, og hele 273 byer. I talene sine lovet han at hvis han ble president skulle han få landet "tilbake på hjulene igjen" med et politisk program han kalte "The New Fontier". Dette minnet mange om Roosevelt New Deal.At han var katolikk var heller ikke denne gangen noen fordel for Jack. Mange protestanter fryktet at en katolsk president kunne finne på å adlyde ordrer fra Paven. Mot slutten av valgkampen møttes Kennedy og Nixon til debatt i fjernsynet. Det var første gang i historien at folk fikk se to presidentkandidater møtes på denne måten, det var ialt fire debatt-programmer.

 

Jack var særdeles godt forberedt under disse møtene, han hadde på forhånd studert emnene med omhu, dessuten ble det gjennomgått mange prøver før programmet begynte. Dette førte til at Jack var i sitt ess da programmet var på lufta. Han var sjarmerende, intelligent og velinformert. Særlig på det første programmet knuste han alle påstander om at han var for ung og uerfaren. Han vant mange stemmer på dette, og dette var absolutt en avgjørende faktor for sluttresultatet i valget. En annen avgjørende faktor for Jack var all støtten og alle stemmene han fikk fra negrene i Nord-statene, da særlig Illinois og Pennsylvania. Martin Luther King Jr ble arrestert da han deltok i en demonstrasjon for borgerrettighetene i Georgia og ble fengslet. John F. Kennedy kjempet for å få King Jr løslatt, og etter dette fikk han folkets støtte.

 

Valget, som fant sted den 8. november 1960, ble en virkelig thriller av et valg. Hele 69 millioner mennesker stemte, og lenge så det ut til at Nixon skulle stikke av med seieren. Da alle stemmene var telt opp viste det seg at utfallet var stikk motsatt, John F. Kennedy hadde vunnet med bare 112.881 stemmer. Han hadde fått 49,7 prosent av stemmen, Nixon hadde fått 49,6 prosent. Det var den minste marginen noen hadde vunnet et presidentvalg med på over 72 år. Kennedy hadde vunnet i de fleste store statene i den nordøstre delen av USA, og avgjort valget på dette.

 

Den 20. januar 1961 avla John F. Kennedy embetseden foran nasjonalforsamlingens bygning i Washington(bildet). President Dwight D. Eisenhower var nå blitt gått inn i historiebøkene som USAs 34, John F. Kennedy skulle nå overta. Millioner av mennesker over hele verden fulgte med på det som skjedde i enten TV eller radio. Etter at Jack hadde avlagt embetseden, holdt han sin etterhvert så veldig populære tale. I denne talen snakket han om "å lage en ny verden hvor de svake kan føle seg trygge, hvor freden hersket." Han avsluttet denne talen med de enormt berømte ordene: "Ask not what your country can do for you - ask what you can do for your country." Etter dette gikk John F. Kennedy inn i det hvite hus som USAs 35. president, den første katolske presidenten noensinne, den yngste presidenten noensinne. I en alder av 43 år hadde Jack oppfylt sin egen fars høyeste ønske. Han hadde dessuten selv blitt far for andre gang, den 25. november 1960 ble han far til en liten gutt som ble døpt John F. Kennedy Jr. Som president hadde Kennedy nå fått ansatt en ny regjering. Kennedys første år som president brukte han hovedsakelig til å sette New Frontier ut i praksis. Dette innebar nye lovgivningen som feks.; en ny gunstig lov om boligpriser, en lov om minstelønn og en lov som gav statsstøtte og federal hjelp til økonomiske svake områder i USA.

 

Det kanskje mest originale lovforslaget Kennedy la fram til kongressen var loven som skapte et Fredskorps. Ideen var å trene opp frivillige, og så sende dem til andre steder i verden hvor det trengtes hjelp. Målet med dette var å gjøre at det ble fred i verden, og at USA skulle styrke sitt vennskap med de andre nasjonene. Dette så ut til å lykkes noenlunde bra, innen to år var gått befant det seg mange frivillige amerikanere som var blitt utsendt fra Fredskorpset i en rekke land i Asia, Afrika og Latin Amerika. Dette ble en stor suksess for Jack, men ikke alle forslagene hans i New Fontier ble like godt mottatt. Det fantes republikanere som kjempet imot mye av det Jack stod for, forslag om nye lovgivninger til borgerrettigheter og et forslag om å kutte ned på statskatten ble nedkjempet. Men han fikk mye ros da han senket tollen og dermed tillot mere konkurranse blant den amerikanske industrien. Han fikk også mye skryt da han plasserte $100 millioner i Statskassen. Disse pengene var satt inn for at USA kunne overleve eventuelle finansielle kriser. Kennedy sparte også opp over $1 billion for å finansiere å sende en mann til månen før 1970.

 

Den saken Kennedy ble mest elsket og hatet for under hele sin tid som president var saken om borgerrettighetene. Da Kennedy stod med makten var det mye rasisme i la det, og Jack ville hjelpe de fargede menneskene ved å håndheve de allerede eksisterende lovene. Han ville gjøre alt som stod i sin makt for å sette en stopper på diskrimineringen av de fargede, særlig diskriminering som ble utført av ansatte i staten, eller ansatte i selskaper eller bedrifter som ble finansiert eller gjorde forretninger med staten. Dette demonstrerte Jack i september 1962, da guvernøren i Mississippi Ross R. Barnett nektet å godta en rettsordre, og slippe en farget mann med navn James H. Meredith, inn på et statsuniversitet. På kveldstid den 29. september holdt Jack en tale på landsdekkende TV der han på folket i Mississippi å adlyde de landets lover. Dette medførte at det brøt ut et voldsomt bråk på universitetsområdet, det var så ille at det kostet to mennesker livet. Kennedy brøt inn i dette, han sendte inn politistyrker for å stoppe bråket. Meredith begynte på universitetet like etterpå, Kennedy sørget for at politi alltid var tilstede på universitetsområdet for å sørge for hans sikkerhet. Senere la Jack fram nye lovforslag til Kongressen. Dette lovforslaget ville garantere fargede mennesker stemmerett, samme rettigheter som alle andre når det gjaldt søking på jobb, og adgang til offentlige hoteller. Det er klart at Jack mistet mye popularitet i dette, men hans status hos negrene i USA ble nå enda høyere. Selv om han mistet mye popularitet viste han sitt mot og styrke ved å fortsette å snakke og kjempe for negrene

 

Men tok ikke lange tiden før Kennedy opplevde sitt første virkelige store nederlag. Da dette skjedde lærte han også en ny lekse om sine kommunistiske motstandere. I 1959 hadde kommunisten Fistel Castro gjort en revolusjon i sitt hjemland Cuba, og tatt over makten. Det hadde da flyktet tusenvis av cubanere til USA, og daværende president Eisenhower hadde da gjort noe. Hundrevis av cubanere ble da opplært i Florida, Texas og Guatemala av CIA. Meningen var at de skulle dra tilbake til sitt hjemland og ta det tilbake fra Fidel Castro. Dette visste President Kennedy ingen verdens ting om da 1400 cubanske flyktninger ble sendt tilbake til Cuba, til Bay of Pigs i april 1961. Planen til disse cubanerne var å komme seg innover i landet og forene seg med andre antikommunister som ville fjerne Castro fra makten. Men planen gikk ikke helt som den skulle, da alle flyktningene kom fram til en strand på Bay of Pigs ble de ønsket velkommen av en gruppe kommunister som arbeidet for Castro. En flystyrke som skulle bli sent av CIA, som flyktningene ble lovet hjelp av da de forlot USA, dukket aldri opp, og dermed ble de overmannet av Castros menn. Og Castro, som den sleipe ålen han var, krevde penger for å frigjøre fangene. Arbeiderne ved Det hvite hus ble rett og slett helt lammet. John F. Kennedy, en mann med makt nok til å ødelegge en hel verden, nektet å forhandle med Fidel Castro, han følte seg helt ydmyket. Men etterhvert skjønte han at han var nødt til å forhandle for å redde fangenes liv. Den 25. desember 1962 ble 1163 cubanske fanger løslatt i bytte mot matvarer og medisiner til en verdi av $53 millioner. Dette omtales i ettertid som The Bay of Pigs episoden. Gamle Joseph Kennedy mente dette var den beste skolen sønnen og administrasjonen noensinne kunne få, men Jack selv kunne aldri helt akseptere dette. Han bekymret seg over at det var noen som hadde gitt sitt eget liv til ingen nytte. Den unge presidenten kom seg aldri helt over denne feilen han hadde gjort da han sendte de 1400 cubanerne tilbake til sitt hjemland. Det var den første feilen han hadde gjort som president.

 

De fleste andre landene i Latin Amerika hadde de samme alvorlige problemene både politisk, sosialt og økonomisk som Cuba hadde hatt. Disse problemene forsvant i Cuba da Castro tok over. De andre Latin amerikanske landene håpet på en revolusjon som bedret forholdene for dem, og denne revolusjonen kunne lett bli utført av kommunister. Dette visste Kennedy, og han fryktet det. Derfor begynte han å lage et program for landene i Latin Amerika, et program som ville bedre forholdene betraktelig både politisk, sosialt og ikke minst økonomisk. Planen gikk ut på å bla. styrke den demokratiske institusjonen i disse landene, og i mars 1961 la Jack frem programmet som han kalte Allianse for fremgang. Dette programmet ble satt i praksis i august 1941, det ble Latin Amerikas svar på programmet som ble brukt for å bygge opp igjen det ødelagte Europa etter andre verdenskrig. Alle landene i Latin Amerika var med på programmet, så nær som Cuba. Kennedy og USA lovet landene i Alliansen for fremgang over $20 billioner under de første ti årene, og dette førte selvsagt til at USA og Kennedy ble enormt populære blant innbyggerne i landene i Latin Amerika. Men suksessen på det økonomiske området ble forøvrig noe begrenset av problemene som etterhvert oppstod i alliansen.

 

Uroen hadde nå begynt å bre seg i Europa, den kalde krigen hadde begynt. Den 3. juni 1961, møtte Kennedy og den sovjetiske lederen Khrustsjov hverandre i et møte i Wien, Østrike. Bakgrunnen til møtet var at et amerikansk spionfly var skutt ned i Sovjetisk luftområde, en annen grunn til dett møtet var den mislykkede invasjonen av Bay of Pigs i Cuba tidligere i 1961. Det ble ikke trukket noen konklusjoner på dette møtet, men Khrustsjov gjorde det klart Sovjet Unionen hadde belaget seg på å føre en enda mere krigførende politikk ovenfor USA.

 

Kennedy og Khrustsjov møter hverandre i Wien

 

I august 1961 skjedde det noe som vel kan betegnes som en krise i Europa. Dette fant sted i Tyskland, da de tyske kommunistene ville hindre de som bodde i østkanten av Tyskland til å rømme over til vestkanten. Derfor fikk kommunistene organisert det slik at de skulle bygge en svær mur som skulle skille Vest-Berlin fra Øst-Berlin. Vest- Berlin hadde vært under kontroll av USA, Storbritania og Frankrike helt siden slutten av andre verdenskrig. Store deler av Øst-Berlin var forøvrig alliert med Sovjetunionen, og det bodde naturligvis mange kommunister der. Da muren ble bygget møtte kommunistene en voldsom motstand og klager fra Jack Kennedy og resten av Europa. Disse klagene ble det vist ingen respekt til, muren ble bygget. Da dette skjedde hadde Kennedy allerede forberedt militære tropper for å sende inn til Tyskland. Men da østtyske soldater begynte å blokkere veier som gikk gjennom hele Øst-Tyskland og førte inn til Berlin, da måtte Kennedy sende inn en gruppe på 1500 soldater til Tyskland. Men heldigvis møtte disse soldatene ingen som helst motstand, og de fikk gå uhindret til Berlin hvor muren var. Men selv om de amerikanske soldatene var utplassert i Tyskland kunne de ikke hindre at det oppstod konflikter mellom kommunister og allierte. Den kalde krigen hersket nå for alvor i Europa, snart skulle det vise seg at den skulle ramme USA også.

 

Cubakrisen

 

Helt siden slutten av andre verdenskrig hadde stemningen mellom Sovjetunionen og USA vært noe amper og hissig. Nå var året 1962, året før hadde et amerikansk fly blitt skutt ned i Sovjetisk luftsone, noe som ikke akkurat bedret forholdet mellom disse to landene. Kennedy hadde jo møtt den sovjetiske lederen Khrustsjov, og da hadde han sakt klart ifra at de var krigersk innstilt mot USA. To år før, i 1960, hadde sovjeterne med sin leder Khrustsjov i spissen plassert atomraketter til øya Cuba, som bare lå et langt steinkast fra USA. Nå kunne da altså kommunistene så lett som ingenting bombe amerikanerne med atomvåpen. Det var aldri tidligere blitt ført atomkrig, selv hadde Kennedy makt over atomvåpen som kunne utrydde verden fire ganger. Da Khrustsjov selv ble spurt om han hadde plassert atomvåpen på Cuba svarte han kontant nei. Men denne løgnen, som absolutt ikke var en hvit løgn, ble avslørt av da et amerikansk spionfly av typen U2 fløy over Cuba og fotograferte et byggefelt ledet av sovjetere, og dette bildet avslørte utskytningsramper for mellomdistanseraketter, som var rettet mot USA. Bildet ble framkalt og vist til Kennedy den 14. oktober 1962.

 

Bildet viser et kart av Cuba hvor de sovjetiske militær-byggefeltene er merket av. Øverst på kartet ser du Florida, som bare ligger 90 miles ifra Cuba. Nå hadde den kalde krigen for alvor rammet USA. President Kennedy stod nå ovenfor en ekstremt vanskelig situasjon, hva skulle han gjøre nå? Skulle han late som ingenting og overse de sovjetiske rakettene, eller skulle han bruke militær makt til å fjerne de og risikere å starte verdens første atomkrig? Kennedy var nå inne i en helt ny situasjon, for første gang kunne USAs landområder bli rammet i en krig, tidligere hadde krigene alltid foregått i Europa. Og Kennedy møtte alle sine rådgivere og sin regjering til hemmelige møter, i over en uke holdt de disse møtene uten å si ifra til resten av det amerikanske folket. Et av de mange spørsmålene de stillte seg selv var; hvorfor skulle Khrustsjov bombe USA? Kennedy hadde en del teorier om grunnene, som feks. at sovjeterne kunne tro at amerikanerne var kommet lengre enn dem selv i utviklingen av nye våpen. De kunne tro at amerikanerne hadde funnet opp en ny type med raketter som kunne treffe Sovjetunionen fra USA. Jack Kennedy og hans vise menn i den demokratiske regjeringen trodde derfor at sovjeterne plasserte raketter og missiler på Cuba for å for å utlikne det forspranget de innbilte seg at amerikanerne hadde.

 

Til slutt, den 22. oktober fortalte John F. Kennedy sine landsmenn om oppdagelsene de hadde gjort om de sovjetiske rakettene som pussig nok befant seg på Cuba. Kennedy kommanderte så sovjeterne om å fjerne rakettene, hvis ikke skulle USA bombe Cuba. Dessuten blokkerte han sjøveien rundt Cuba ved å plassere store krigsskip rundt hele øya, slik at sovjeterne ikke kunne komme med flere atomvåpen. Kennedy advarte også at alle eventuelle angrep på land i den vestlige halvkulen av verden utført av Cuba egentlig var et veloverveid atomangrep på USA utført av Sovjetunionen. Det ble også på det samme tidspunktet sendt spesialtropper til Florida for å forberede seg på å invadere Cuba. Luftstyrker ble forberedt på et angrep, og nye skip styrket blokaden rundt Cuba. Mange begynte nå å frykte at den kalde krigen ville gå over til en blodig og dødelig atomkrig. Det begynte å bli virkelig dramatisk da det viste seg at sovjetiske skip lastet med enda flere atomvåpen var på veg mot Cuba. Hva ville nå skje om disse skipene ikke stanset før de nådde Kennedys skip som blokkerte sjøveien? I den tiden den sovjetiske båten brukte for å nå Cuba, diskuterte Kennedy og Khrustsjov stridsspørsmålet. Hele verden fulgte med på utviklingen i sitrende spenning, det bygget nemlig opp til krig, til verdenshistoriens første atomkrig. John F. Kennedy var beinhard i sin politikk og stod på sine krav om at Khrustsjov skulle fjerne atomrakettene sine fra Cuba, Khrustsjov nektet. En hel verden skalv av redsel, de fleste fryktet nå at atomkrigen var et faktum. Slik holdt det på helt til Khrustsjov innså at han egentlig ikke hadde noe å vinne med å ha atomvåpen på Cuba. Den 26. oktober 1962 gav derfor Khrustsjov en melding til Kennedy, der han gikk med på Kennedys krav om å fjerne alle rakettene. Neste dag, før Kennedy hadde rukket å svare på Khrustsjovs melding om å fjerne rakettene, mottok Jack en ny melding fra den sovjetiske lederen. Khrustsjov prøvde nå å forhandle seg til nye betingelser. Kennedy sendte svart tilbake til Khrustsjov, kun på den første meldingen han mottok fra sovjeteren. Den 28. oktober gikk Khrustsjov endelig med på å fjerne rakettene, og det sovjetiske skipet som hadde retning mot Cuba ble kalt tilbake. Han tilbød til og med USA å inspisere Cuba, som et bevis på at rakettene var fjernet. Til gjengjeld lovet Kennedy å ikke invadere Cuba, han fjernet noen gamle atomraketter han hadde plassert i Tyrkia. Atomkrigen var nå endelig avverget.

 

Dette var nok Kennedys største øyeblikk som president. Han fikk utrolig mye ros for sitt mot, og sin styrke som president da han hele tiden hadde stått på sine krav, selv om verden stod i fare. Mange mente at han hadde avverget tredje verdenskrig.

 

Mordet

 

Året etter suksessen i Cubakrisen, nærmere bestemt den 5. august 1963, skrev Jack Kennedy under et traktat med landene Sovjetunionen og Storbritania. Traktatet gav disse landene en begrenset mulighet til å foreta tester med atomvåpen. Traktaten tillot sprengning av en atombombe under jordens overflate, men forbød at en atombombe kunne sprenges i havet, eller i atmosfæren. Dette traktatet var meget viktig Jack, med Cubakrisen friskt i minne fant han det viktig å begrense utviklingen av atomvåpen. Et nytt presidentvalg begynte å nærme seg, og Jack var fast bestemt på å bli valgt til president enda en gang. Derfor bestemte han seg for å dra til Dallas i staten Texas, han prøvde å vinne stemmer i et distrikt han knapt fikk noen stemmer fra under valget i 1960. Kennedy og fruen befant seg i Dallas, staten Texas, fredag den 22. november 1963, en dag som skulle vise seg å gå inn i historiebøkene. De ankom flyplassen Love Field med presidentflyet "Air Force One" ca. klokken 11.40. Kennedy skulle holde en tale rett etter at han hadde spist lunsj på en restaurant i Dallas` bykjerne. Før lunsjen skulle presidenten og hans kone kjøres gjennom gatene i Dallas, for å bli hyllet av folket. De la ut på kjøreturen klokken 11.55. Kennedy og fruen var ikke alene i denne bilen, som var en kabriolet, med plass til seks personer. Helt foran i bilen satt det en sjåfør og en sikkerhetsvakt, bak dem satt Guvernøren i Texas, John B. Conally og hans kone. Bakerst satt Mr. og Mrs. Kennedy. Denne bilen var nummer to, i en bilparade av ialt fire biler, og dessuten ialt 13 motorsykler.. Helt først kjørte sikkerhetssjefenes bil, deretter presidentens bil, så en bil med utplasserte fra Secret Service og helt til slutt visepresidentens bil. Her satt selvfølgelig visepresident Lyndon B. Johnson og hans kone. Bilene kjørte gjennom Dallas i en hastighet på 18 km/t, og de ble møtt og hyllet av en entusiastisk, enorm folkemengde. Presidenten og hans kone hilset glade tilbake til folket. Da klokken var 12.30 svingte presidentens bil inn til Elm Street, og bilene nærmet seg en bilundergang. I det samme minuttet ble to skudd avfyrt av en Mann- licher-Carcano rifle, det første skuddet gikk inn i baksiden av Kennedys hals, kulen gikk ut igjen gjennom forreste nedre delen av halsen og traff guvernør John B. Conally i ryggen. Umiddelbart etter at skuddet ble avfyrt tok Kennedy seg til halsen, Conally falt ned fra setet slik at hodet hans landet i sin kones fang. Sjåføren og sikkerhetsvakten i bilen observerte hva som skjedde, det samme gjorde Jackie Kennedy. Dette skuddet drepte ikke Kennedy, men den andre kulen, som ble avfyrt like etter den første, gikk inn høyre bakside av presidentens hodet. Kulen lagde et massivt, dødelig sår. Hodet til presidenten falt forover i setet, hans kone skrek "oh no, Jack!". Bilen kjørte straks til Parkland Hospital, og kort tid etter at Kennedy ankom sykehuset døde presidenten. Han ver aldri ved bevissthet etter skuddene traff ham, og ble offisielt erklært død klokken 13.00. Mindre enn to timer etter dette ble Kennedys visepresident Lyndon B. Johnson utnevnt til USAs 36. president. Samme kveld arresterte politiet en kommunist med navnet Lee Harvey Oswald, og han ble siktet for mordet på presidenten. Et vitne hadde sett en tynn mann i begynnelsen av 30-årene, ca 150cm høy skyte med en rifle fra 6. etasje i Texas School Book Depository. På bildet ser du denne bygningen, og vinduet hvor vitner hadde sett noen skyte fra er merket rødt. Mordvåpenet, en Mannlicher-Carcano rifle ble faktisk funnet i 6. etasje i denne bygningen, hvor Oswald dessuten jobbet. Oswald ble arrestert ved en kino i Dallas, og han nektet for at han hadde drept presidenten. Selv om de fleste bevisene tydet på det motsatte, innrømmet Oswald aldri noe skyld. Den 22. november ble han arrestert og satt i fengsel i Dallas. Han ble her forhørt en rekke ganger. Han gjennomgikk til og med en prøve i en løgndetektor, og resultatet av denne testen viste utrolig nok at Oswald kunne være uskyldig. Det oppstod nå teorier om at det Oswald var med i en sammensvergelse, og at det fantes enda en mann som hadde skutt Jack Kennedy. To dager etter at Oswald ble arrestert, da han ble ført ut på gaten av politiet for å flyttes til et annet fengsel, styrtet en mann med navn Jack Ruby fram og skjøt Oswald. Dette så millioner av amerikanere direkte på TV. Oswald ble fraktet til et sykehus, og døde senere der, på det samme sykehuset hvor John F. Kennedy hadde dødd. Ruby ble arrestert etter dette mordet, og det gikk rykter om at han hadde forbindelser med Dallas-politiet, og at mordet var avtalt spill. Hvem som egentlig drepte John F. Kennedy har da aldri blitt helt klart. Det går fortsatt i teorier om hvem morderen egentlig var, som feks. at Ruby og Oswald kjente hverandre og samarbeidet om mordet. Mange mener Oswald var skyldig, i ettertid har det blitt klart at hans ferdigheter med riflen var så bra at han utmerket flott kunne ha klart å utføre mordet alene. Det finnes også teorier om at Oswald var uskyldig. Selv om det finnes tusenvis av teorier om hvem morderen var, vil det sannsynligvis aldri bli oppklart hvem det egentlige var. Ingen teorier har noengang blitt bevist, selv om Oswald til slutt ble dømt skyldig. President Kennedys dødsfall skapte landesorg, de fleste amerikanere husker fortsatt den dag i dag hvor de var da de hørte nyheten om Kennedys død. Hundretusenvis av mennesker samlet seg i sorg i Washington da presidentens kiste fra Det Hvite hus ble transportert av hester til Rotunda of the Capitol, hvor han skulle begraves 21 timer senere. Kisten var dekket av det amerikanske flagget. På begravelsen, som fant sted den 25. november 1963, deltok det utsendinger fra over 92 land. Omtrent en million mennesker var samlet i Washingtons gater da kisten ble flyttet av hester fra Capitol til Arlington National Cemetry hvor Kennedy skulle begraves. På graven ble det tent en evig flamme av Jacks kone og brødre. Millioner av mennesker fra over hele verden fulgte med på hva som skjedde. En legende var nå død og begravet. På sine nesten tre år som president rakk John F. Kennedy å bli enormt populær, kanskje den best likte presidenten noensinne. Han hadde selvsagt også motstandere, ettersom han ble drept, men det store flertallet av amerikanerne holdt ham så kjær på grunn av hans mot, hans personlighet, hans store egenskaper som leder, hans dyktige utførelse av saker. Han hadde blitt den yngste presidenten i USA, den første katolske. Det hadde ikke alltid vært så lett å vokse opp i en rik katolsk familie for Jack, noe i skyggen av sin bror under hele oppveksten, og mye plaget av sykdom. En familie som det ikke hadde vært noen fordel og ha være medlem av under valgkampen. En familie som i de senere årene ser ut til å hvile under en forbannelse. Men med sine store sosiale og politiske egenskaper vant Jack Kennedy plass i manges hjerte, og han har beholdt den plassen fortsatt etter sin død. Spesielt populær kanskje blant de fargede menneskene i USA, da han sloss for deres sak. Han oppnådde også enormt mye popularitet etter sin innsats ved Cubakrisen. I sin levetid ble han en legende, en status han forøvrig har beholdt blant mange, og sikkert vil beholde i fortsatt mange år.

 

Kilder

 

Historien om John F. Kennedy, Iris Vinton, (Forlagshuset A/S)
John F. Kennedy - en mann med mot, Hugh Sidey, (Ansgar)
Kennedy, Theodore C. Sorensen, (Gyldendal Norsk Forlag)
Mordet på John F. Kennedy, Gunnar Henriksen, (Gyldendal)

 

URL:
http://www.cs.umb.edu/jfklib/jfkbio.htm
http://bend.k12.or.us/jewell2/history/jfk.htm
http://www.usinc.net/lemon3/jfkbio.htm

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst