Oppgave 4: Diktet “Å vatn!” av Helge Torvund er fra samlingen “I vatn, i lys” fra 1994. Hvorledes blir vann framstilt i diktet? Hva sier de fire siste linjene deg? Hva synes du formen har å si for måten å oppfatte diktet på?

Du leser for eksempel diktet på en regnvåt dag høsten 2000. Hvilke assosiasjoner settes i gang hos deg på en slik dag i forhold til det å lese teksten på en solvarm sommerdag?

Å vatn! (Helge Torvund)

 

 

Å vatn

brunnvatn

drikkevatn

badevatn

dusj!

Kvitvaska

skjorter

Reinvaska sår

Å vatn

å regn

å hav!

Stille

kulp

sirlebekk

svampar og

sjøanemonar

Vatnet sitt hjarta

bølgjande puls

elvestryk

foss

ei åre, ei å

Kan vatnet

sitt hjarta

slutta

å slå

Diktet “Å vatn!” er fra samlingen “I vatn, i lys” fra 1994, og er skrevet av Helge Torvund. I diktet har han en noe knapp uttrykksmåte, og bruker enkeltord og ufullstendige setninger for å beskrive vannet og dets egenskaper. Dette er ganske vanlig i dikt, sannsynligvis for å få oss til å lese mellom linjene og se etter en dypere mening.

Selve oppsettet av diktet gir også assosiasjoner til vann; ordene “renner” liksom nedover siden og stanser aldri noe sted. De to små utropene - “dusj!” og “å hav!” - får på en måte litt mer fart i diktet, som om de skulle vært noen små stryk i en virkelig bekk eller elv.

I diktet fremstilles vannet som noe fint og positivt. De først ordene - “brunnvatn, drikkevatn” - sier noe om vannets livgivende egenskaper og hvor viktig det er for oss. Videre viser dikteren oss at vannet er rensende og helende: “Kvitvaska skjorter” og “reinvaska sår”.

Vann kan være så mangt. Det kan være alt fra en liten regndråpe til et stort hav. Det sildrer forbi i en liten bekk, samler seg i stille kulper, eller fosser og bruser av gårde i form av en stor elv midt i vårflommen, og kaster seg vilt og uredd utfor fosser og stryk.

Med de to linjene “vatnet sitt hjarta, bølgjande puls” forteller Helge Torvund oss at vannet ikke bare er livgivende og fungerer som bosted for “svampar og sjøanemonar”, det er faktisk levende selv. Vannet har sin egen rytme som fortsetter og fortsetter. Akkurat disse to linjene får meg til å sammenligne vann med blod. I en menneske- eller dyrekropp er det blodårer som frakter blant annet oksygen og næringsstoffer rundt omkring, og vannet har lignende egenskaper. Et nett av elver og bekker sprer seg utover i landskapet, lik et nett av blodårer i en menneskekropp.

De siste fire linjene i diktet - “kan vatnet sitt hjarta slutta å slå” - er formulert som et spørsmål, men uten noe spørsmålstegn. Jeg tror det er meningen at denne siste setningen skal leses langsomt og tankefullt. På denne måten blir spørsmålet mer retorisk, det er mer til ettertanke enn et spørsmål hvor det forventes et ordentlig svar. Her tar dikteren nok en gang opp det at vannet er levende, men er det udødelig? Ingen hjerter slår for alltid, så hva vil skje når “vannets hjerte” slutter å slå?

Dette bringer oss tilbake til tanken om at elvene er jordens blodåresystem. Som blodet går vannet i kretsløp, og lik et menneske kan bli sykt fordi smitte sprer seg gjennom blodet, kan jorden bli syk av at smitte sprer seg via vannet. Blant annet vil svovelutslipp fra industrien gå sammen med oksygenet i luften og danne svoveldioksid, som også reagerer i luft, og danner svoveltrioksid. Dette blander seg i vannet, og vi får svovelsyre - sur nedbør. Mange steder fungerer også vannet som søppelfyllinger. Det er et enormt problem i mange land at folk kaster søppel i vannet, eller at vannet blir et utløp for kloakken. Elvene fører med seg søppel til stadig nye steder, og vannet blir en miljøtrussel i stedet for en kilde til liv.

Hadde jeg lest dette diktet en varm sommerdag mens jeg lå på stranden, ville jeg sannsynligvis ha oppfattet diktet som positivt. Kanskje ville jeg ha tatt meg et avkjølende bad og tenkt på hvor heldige vi er som har så mye rent og friskt vann her i Norge. Hadde det vært veldig varmt, ville jeg kanskje til og med ha lengtet etter litt regn og tenkt at det bare ville gjøre godt, men når jeg leser diktet på en kald og grå regnværsdag som denne, får jeg assosiasjoner i stikk motsatt retning. Hele diktet blir på en måte en smule ironisk, ettersom jeg ikke kan klare å se så veldig mye positivt i to-tre måneder med konstant regn. Alt som har med vann og gjøre blir grått og trist. Jeg tenker på vann, ikke det positive vannet som Helge Torvund skildrer, men det iskalde, harde regnet som paraplyen min ikke klarer å beskytte meg mot, og som derfor likevel gjør meg våt og kald. Jeg tenker på våte sko, kalde tær, blåfrosne fingre og forkjølelse, men også på at det går an å holde seg inne og drikke te. Og det er jo vann i te...