Jeg står utenfor ytterdøren, lytter. Det eneste man kan høre er det lette regnet som trommer på taket. Idet jeg legger hånden på dørhåndtaket, viser klokken nøyaktig 23.00. Hvorfor er det ingen som har ringt, bedt meg komme hjem? Svaret får jeg i det jeg åpner døren.

 

Det første jeg legger merke til er stanken. Stanken av røyk og alkohol. Fra gangen kan man se rett inn i stuen. Vodkaflasken står på glassbordet, halvfull. Ved siden av flasken står det et overfylt askebeger. Stuen minner meg om bingohallen nede på Nesttun, en eneste sky av røyk og tobakk. Til venstre for glassbordet står sofaen. I det jeg går sakte mot den, oppdager jeg en kjent skikkelse. Det er moren min på sitt verste. Med øynene lukket og munnen på vidt gap ligger hun i fosterstilling. Før trodde jeg hun var død, nå vet jeg bedre. Jeg finner et teppe som jeg legger over henne. I frykt for å vekke henne lar jeg flasken og røyken bli liggende. Jeg vet med meg selv at hvis hun våkner og ser at det er borte, får jeg svi for det.

 

Dette er livet mitt. Ikke bare må jeg ta vare på en mor som er alkoholiker i stor grad, men jeg blir også mobbet. Hver dag blir jeg fortalt at jeg aldri kommer til å bli noe. Ikke engang en bosstømmer, som sies å være den verste jobben av alle. Er det noe jeg vet så er det at ord sårer. I flere år har jeg blitt påvirket av hva alle andre har å si om meg. Jeg går siste året på ungdomsskolen. Mobbingen startet i slutten av 4. klasse. Det var da moren min ble alkoholiker. Ikke bare hadde faren min gått fra oss på grunn av en ny dame, men hun fikk til og med sparken fra jobben den samme dagen han stakk. Siden den dagen av har jeg vært inn og ut av barnevernet. Helt fra den dagen har jeg vært på bunnen av livet. Jeg begynte å kutte meg i 6. klasse og har nå arr på hele armen. Selv føler jeg at det ikke finnes noe håp.

 

Jeg våkner av at ytterdøren smeller igjen. Automatisk spretter jeg opp av sengen og ser ut vinduet. Moren min er på vei ut, igjen. Klokken er 07.05 og hun er som regel den første på polet. Selv bruker jeg morgningen til å gjøre siste rest av lekser og lage frokost.

 

Vell ute av huset ser jeg en høy, slank gutt gå forbi. I det han snur seg mot meg, glitrer øynene i solen. «Hei. Beklager å forstyrre, men vet du hvor jeg kan finne nærmeste ungdomsskole?» Stemmen hans er som musikk i ørene. Jeg kremter og spør om han skal begynne på Hop ungdomsskole. «Ja, jeg tror det var det den het» svarer han med et stort glis om munnen. I det han smiler legger jeg merke til de helt perfekte tennene hans.

«Em, jeg kan ikke veien, skal vi gå sammen?» spør han med en lett og morsom tone. For første gang siden 4. klasse er det noen som vil gå med meg. I det jeg går mot han hopper hjertet mitt over et slag. Han har mørkt hår, smilehull og nesten grønne øyne som glinser i solen.

 

Hele veien ned til skolen snakket vi. Den slanke gutten het Alexsander, men foretrakk navnet Alec. Familien hans hadde nettopp flyttet til Bergen på grunn av en oppgradering angående farens jobb. I motsetning til meg, var de rike. Hele veien ned til skolen, klarte jeg ikke å tenke på noe annet en hvorfor han var så snill mot meg. Skjulte han noe? Hver gang han så på meg med de glitrende øynene og de perfekte tennene, hopper hjertet over et og noen ganger to slag.

 

Siden jeg kutter meg regelmessig bruker jeg alltid hettegenser så folk slipper så se arrene mine. I det jeg ser skolen tar jeg på meg hetten fra genseren og fester ørepluggene godt inn i ørene. «Hvorfor gjemmer du deg vekk sånn?» spør Alec bekymret. Hvorfor? Jo, fordi alle ser stygt på meg, snakker bak ryggen min og snakker dritt om familien min. «Vet ikke, liker og isolere meg» sier jeg en smule bittert. Før Alec får spurt om noe mer, ringer skoleklokken inn til første time. Alec går i en annen klasse enn meg. Jeg viser han rommet hans. I det han går inn stirrer alle jentene stygt på meg, vet at om jeg står der for lenge skjer det noe. Jeg skrur musikken på full guffe, snur meg og går strake veien ut av skolen. Klarer ikke mer. Mens jeg løper ned til gymsalen kjenner jeg tårene svi bak i øynene. Jeg fisker frem lommekniven og kutter en stripe langs venstrearmen. Der og da føler jeg ingenting annet enn ren sinne. Jeg er sint på alt og alle. Blodet renner sakte nedover armen, smerten er ikke så ille. Jeg lukker øynene og puster. Etter en lang stund hører jeg lette skritt, som om noen prøver å liste seg innpå meg. Jeg sperrer opp øynene, forventer å se hele jentegjengen foran meg. Klar til å kaste en bøtte med isvann over meg sånn som i 8. klasse.

 

I det jeg åpner øynene ser jeg ingen jentegjeng, men Alec. Han står rett foran meg med en gul klut. Øynene er triste, og de glinser ikke like mye i solen som i sted. «Så deg løpe ned hit og tenkte å se om det gikk bra» sier han med en myk stemme. Jeg ser uforståelig opp på han. Han smiler et skjevt smil og setter seg ved siden av meg, trykker den gule kluten mot kuttet. Jeg enser ikke den stikkende svien, men bare øynene til Alec som nå er blitt en anelse mørkere. «Tro det eller ei, men jeg har opplevd det samme som deg!» sa han lavt. «Det med at faren min har fått ny jobb er bare halve sannheten. Jeg ble mobbet, slått og sparket hver dag på min forrige skole. Da jeg hørte at vi skulle flytte ble jeg så glad at jeg begynte å gråte». Jeg kunne ikke tro hva han sa! Denne nydelige gutten, mobbet? «I det jeg så deg utenfor huset ditt, skjønte jeg at du går igjennom mye. Jeg kan lese folk, og du er som en åpen bok!» Mens Alec sa alt dette ble smilet større og større, helt til to små smilehull kom frem.

 

Alec tar frem hånden som i en hilsen, «hei, mitt navn er Alec og jeg er en outsider». Med et smil om munnen tar jeg fatt i hånden hans og svarer med en lys og lystig tone «hei Alec, mitt navn er Elise. Hyggelig å møte deg». Alecs sine øyne glitrer som aldri før «Glad jeg møtte deg i dag, Elise!»

 

Jeg vet nå at ord kan påvirke hvem som helst. I over seks år påvirket ord meg på en negativ måte. Den dagen jeg traff Alec, fikk ord en ny mening.