Søk i stiler
 

Den røde stjerne


Savn er meget smertefult. Mine ord som forteller dette.
Sjanger:FortellingLastet opp:22.02.2013
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Sorg og savn
Død
Kjærlighet
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Når jeg her helt alene og alt er stille, alt er grått og mørkt, skygget over alt, det er da jeg tenner et lys. Jeg tenner ofte bare ett, og setter det på en hylle hvor det lyser litt rundt meg. Pusten min er stille, men starter å skjelve. Det er vanskelig å sitte helt i ro, og bare se inn i flammen som danser. Et savn skjuler seg. En person som er der, men som jeg kanskje aldri kommer til å se igjen. Han ligger på sykehuset i koma etter en stygg ulykke. Håpet er lite. Han er svak.

 

Tårene triller og jeg bryter ut i gråt. Hvorfor måtte dette skje? Hvorfor måtte han forlate meg? Dette skulle jo bli starten på noe stort, men det er over. Han kommer aldri tilbake. Jeg fikk en telefon for noen timer siden. At min kjære hadde gått bort. Jeg kunne ikke tro det.

 

Flammen danser mens jeg hulker i gråt. Radioen spiller lav musikk. En kjærlighetssang kom på. Det gjorde alt verre. Jeg skjelver, men klarer å sitte meg opp sakte. Med en usikker hand skrur jeg av radioen, og fokuserer mer på flammen. Jeg løfter den opp og holder lyset i hendene mine. Ansiktet hans når han smilte, når vi var lykkelige sammen, alt var så klart i hodet, men nå bare et minne. Fingeren min berører flammen og jeg kjenner en brennende svie. Men jeg reagerte ikke. Ingen smerte var vondere enn den jeg hadde nå.

 

Alle lys i huset er avslått. Jeg reiser meg opp og tar med meg lyset utenfor. Det er natt. Stjernene skinner og månen lyser. Øynene mine er tårefulle der jeg ser opp og håper han har det godt. Jeg hadde besøkt han hver dag der han var på sykehuset. Snakket til han og snakket til gud. Men ingenting hjalp. Skyldfølelsen strømmet gjennom meg fra topp til tå. Alt var min feil. Jeg skulle aldri bedt ham komme den dagen. Og nå var han død.

 

Mens jeg ser opp på stjernene faller en tåre ned på flammen, og den forsvinner. Jeg lukket øynene mine hardt for en stund før jeg åpnet dem igjen. Da ropte jeg på han. Høyt. Men stillheten kom som et svar til meg. Det var da jeg så et stjerneskudd, en stjerne som falt. Jeg ropte igjen på ham, enda høyere. Men ingenting skjedde. Tankene mine var tåkete. Det var vanskelig å fokusere på virkeligheten istedenfor drømmene. Jeg så en stjerne. Den glitret. I tankene mine sa jeg til meg selv at den stjernen var mitt håp. Men jeg skulle ikke sagt det. Fordi stjernen ble svakere. Til slutt var den ikke mer. Helt borte. Akkurat som han var. Jeg hadde ingen grunn til å leve lenger. Så lei all sorg, som han engang hadde visket ut.

 

Jeg stod fremfor henne, men hun kunne ikke se meg. Jeg ønsket å fortelle at jeg hadde det bra, og hun ikke måtte være lei seg. At hun måtte leve lykkelig videre, bare uten han. Jeg tok et skritt nærmere og prøvde å legge høyere hand på det tårefulle kinnet hennes. Hun kunne ikke føle meg. Bare en varm bris. Jeg ville klemme henne, kysse henne, fortelle så mye jeg ikke hadde fortalt enda. At noen av drømmene mine var en gang å gifte meg med henne, ha en familie og at vi skulle bli gamle sammen. Men jeg vil ikke forlate henne. Selv om jeg er død. Jeg la armene rundt henne og ga hun en klem, håpet at hun ville føle at min kjærlighet og varme var der fremdeles for henne.
- Jeg skal aldri forlate deg Elise. Jeg skal passe på deg..
Ordene hvisket jeg i øret hennes. Det var som om jeg snakket inn i hjertet. Hun kunne høre meg.

 

Jeg brøt ut i gråt nok en gang når jeg kjente det. Han var her. Hvor?
- Andreas…?
Stemmen min var smertefull og svak. Jeg stod der med han, fantaserte hvordan han så på meg. Til slutt måtte jeg gå inn igjen. Gråten hadde gjort meg utmattet. Jeg sovnet og jeg drømte om han.

 

Om morningen våknet jeg av en hvit due som slo med nebbet på vinduet mitt. Jeg satte meg opp og strøk bort noen tørre tårer. Den banket mer. Alt var så lyst. Ute også. Jeg reiste meg opp og gikk over til vinduet. Den fløy av sted. Øynene mine var overasket da jeg så at alt sammen ute var dekket av et tykt snøteppe. Jeg elsket snø, Andreas visste det. Var dette noe han hadde gjort for meg? Jeg vet ikke. Skyldfølelsen var der enda.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

Different and proud
10.05.2013 20:15

Bra!
0
anbefalinger
Dette var serriöst noe av det vakreste jeg har lest, ever! Forsett sånn, du har talent!


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.028 sec - 1 pageviews