Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Miljøskildring

Miljøskildring

Vi fikk i oppgave å skrive en tekst med fokus på miljøskildring.

Karakter: 6-

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
31.10.2012
Tema
Grøssere


Jeg går oppover veien fra butikken. Det er mørkt, men gatelysene er ikke blitt tent enda. På bakken ligger et tynt lag med snø. Det er sikkert borte allerede i morgen, tenker jeg. Jeg trekker skjerfet mitt tettere rundt halsen, i det en kald vind sniker seg opp under jakken. Når jeg kommer til det lille krysset ved det gamle, litt rustne postkassestativet, tar jeg til venstre. Jeg går forbi et hvitt stort hus med stearinlys i vinduene. En dame med bølgete blondt står på kjøkkenet og steker noe i en panne. Åh, som jeg kunne tenkt meg å sitte inne i mitt eget hus med stearinlys i vinduet nå. Hvorfor måtte Adrian spørre meg om å gjøre dette? Og hvorfor måtte jeg alltid spille så tøff, og si ja? For hvert skritt jeg tar banker hjertet raskere og raskere. Bena mine føles tyngre og tyngre. Håndflatene mine blir klammere og klammere. Jeg må jo ikke gjøre dette, tenker jeg, men skyver raskt tanken fra meg. Selvfølgelig må jeg gjøre det, jeg har jo sagt til de andre at jeg tør. Og hva er det egentlig å være redd for? Det er bare et gammelt hus.


 

Jeg går cirka tjue meter til før asfalten tar slutt, og jeg står foran en smal grusvei. Her ligger det tynne laget med snø helt urørt, og jeg klarer ikke å bestemme meg for det er en bra eller dårlig ting. Sakte vender jeg blikket oppover. Huset står der, tomt og mørkt som alltid. Det er ingen stearinlys i vinduene. Ingen dame med blondt, bølgete hår står på kjøkkenet og lager mat. Jeg kjenner at alle hårene på hele kroppen reiser seg, og klumpen som har ligget i magen min hele dagen, blir til is. Jeg holder hardt rundt filmkameraet jeg har i lommen. Tar det sakte opp og trykker på knappen som starter opptaket. Jeg tar et steg frem, selv om alle muskler og all sunn fornuft jeg har stritter i mot. Så et steg til. Og enda et. Jeg fortsetter til jeg har kommet helt opp til overbygget over inngangspartiet og garasjen. Den mørkebrune malingen på huset har for det meste skallet av, og kun små flekker her og der er igjen. Rett foran meg er dørene til garasjen, og til venstre er inngangsdøren. Det er et langt, smalt vindu ved siden av den, med ruglete glass slik at man ikke kan se skikkelig gjennom det. Jeg går mot døren. Filmkameraet holder jeg opp med venstre hånd. Jeg gleder meg til å vise klippet til Adrian i morgen. Bevise at jeg ikke er en pyse.

 

I det jeg tar tak i dørhåndtaket og kjenner at døren ikke er låst, føles isklumpen i magen hundre ganger større og tyngre enn før. Jeg hadde håpet på at den bare skulle være låst, og at det ikke ville være mulig å gå inn. Men det er det. Jeg må inn i Bergsethrønna.

 

Innenfor døren er en liten gang. Et speil henger på veggen til venstre for meg, men ellers er det tomt. Og stille. Jeg hører ikke en lyd, annet enn min egen, høylytte, pust. Det er en ny dør foran meg, med det samme vinduet ved siden av. Jeg prøver å skimte gjennom glasset hva som kan skjule seg bak døren, men jeg ser ingen ting. Bare mørke. Jeg legger de iskalde fingrene mine rundt dørhåndtaket og trykker ned. Det er, om mulig, enda kaldere inne i huset enn utenfor. Døren knirker når jeg sakte drar den mot meg. Jeg ser inn i et stort, firkantet rom. Tapetet på veggene, som jeg tror en gang har vært hvitt med blomster på, er nå gult, med muggflekker som spiser seg lenger og lenger oppover. I hjørnet innerst til venstre står en lenestol ved siden av et vindu. Jeg ser for meg en person sitte der å se ut av vinduet. Ikke at det hadde gått an å se ut av det nå, så skittent som det er. Stolen er nok heller ikke som før. Den er nesten helt grønn av mugg og har flere hull i seg. Hullene tipper jeg er etter mus og rotter. Foran stolen på gulvet ligger et tykt gulvteppe, som også helt ødelagt. Det slår meg hvor rart det er at ingen gjør noe med dette huset. Selger det. Kjøper det. Pusser det opp. Eller bare river det.

 

Resten av rommet er tomt. Ingen bilder på veggene, ingen flere møbler. Bare den ene stolen og vinduet. Jeg begynner å gå sakte over gulvet. Det føles ut som at hele huset knirker for hvert skritt jeg tar. Men så, plutselig, hører jeg et dunk rett over meg. I refleks bøyer jeg bena og krøker meg sammen. Holder hendene over hodet. Kameraet faller ut av hendene mine og sklir bortover gulvet. Jeg skvetter så fælt at tankene bare kobler ut. Hjertet banker så fort og kraftig at jeg er sikker på at det kan banke gjennom brystkassa når som helst. Men det er bare det ene dunket. Sakte retter jeg meg opp igjen, og ser meg rundt, før jeg går for å plukke opp kameraet. Hva var den lyden? Jeg fortsetter å gå over gulvet, mot døra. Selv om jeg er så redd som jeg aldri har vært før nå, så er jeg samtidig litt nysgjerrig.

 

Bak døren er det en trapp. Den er smal og svinger seg mot venstre, noe som gjør at jeg ikke kan se hva som er på toppen. Jeg vet ikke om jeg burde gå opp. Jeg vet ikke hva som skjuler seg der oppe på loftet i et ubebodd hus. Men jeg går opp. Bena mine tar et steg om gangen til jeg ser ut i enda et stort firkantet rom. De har slått på gatelysene nå, og noen få lysstråler trenger seg gjennom to skitne vinduer. Dette rommet er helt tomt. Veggene derimot, er like skitne og mugne som nede. Jeg stryker forsiktig fingrene over en av dem. Kaldt, rått. Jeg trekker de til meg igjen. Jeg myser innover i rommet, og legger merke til en dør. Magefølelsen min forteller meg at jeg bare burde komme meg ut så fort som mulig. Men jeg kan jo ikke snu nå, tenker jeg. Jeg går opp de siste to trappetrinnene før jeg står på gulvet. Det nesten bøyer seg under meg, og knirker så fælt at jeg tenker at hele huset vil rase når som helst. Med varsomme tråkk kommer jeg nærmere og nærmere døren. Kaldsvetten renner nedover ryggen, og bena mine føles ikke ut som mine. De fortsetter å gå selv om jeg vet de ikke burde. Da jeg når døren stopper jeg. En stor sky som sikkert lenge har vært foran månen har nok nettopp passert forbi, for rommet er plutselig mye lysere enn før. Nå gjør jeg dette tenker jeg, og jeg tar tak i dørhåndtaket og åpner døren.

 

I rommet innenfor er det ingen vinduer. Jeg myser og øynene mine prøver å fokusere på noe jeg ser innerst i det ene hjørnet. Bena mine svikter, og jeg faller sammen da jeg plutselig skjønner hva det er. Nei!! Nei, nei, nei, tenker jeg.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil