De fire klimasonene

Jorden er delt inn i fire forskjellige klimasoner, det er den tropiske sonen, de subtropiske sonene, de tempererte sonene og polarsonene. Den tropiske sonen ligger ved ekvator, det gjør at det bare er en tropisk sone, i forhold til de andre som har to soner. Det er fordi at de andre sonene har en sone over ekvator og en sone under. Derfor ligger den tropiske sonen på ekvator, subtropiske sonen rett syd og nord for den tropiske sonen, de tempererte sonene ligger da mellom polarsonene og de subtropiske sonene, over og under ekvator og polarsonene ligger helt sør og helt nord.

 

Tropisk sone

Som et belte rundt ekvator ligger den tropiske sonen. Det er her vi finner regnskogene, med et klima som er svært varmt og fuktig året rundt og det er lite forskjell på årstidene. Gjennomsnittstemperaturen ligger på 25 ºC i skyggen hele året, og hver dag kommer det kraftige regnskyll.

 

Det er få mennesker som lever i de tropiske regnskogene, det er fordi at det er svært varmt og fuktig, men det er derimot et rikt plante, dyre- og fugleliv. I regnskogen finnes det tusenvis av forskjellige tresorter og trærne er høye med store bladdekte trekroner. Dette fører til at skogbunnen får lite sollys og det blir lite vegetasjon på skogbunnen. Derfor er det lett å bevege seg i uberørt regnskog. Der menneskene har hogget ned og brent trær vokser det opp en jungel som består av tette kratt som er vanskelig å bevege seg i. Regnskogen i Sør-Amerika blir hogd ned for beitemarker til storfe. Dette er det mange miljøvernsorganisasjoner som vil stoppe, fordi regnskogene er viktig med det store artsmangfoldet og fordi regnskogene kalles jordas lunger Ved fotosyntese i de grøne bladene blir karbondioksyd omdannet til oksygen, og fordi regnskogene er så store, har de en stor betydning for å redusere den økende drivhuseffeken.

 

Det finnes også savanner i den tropiske sonen, her gjennomsnittstemperaturen mellom 20 ºC og 30 ºC. Savanner består av høyt gress og spredte trær eller trær i klynger, det er regntid en del av året og tørketid en annen. Tørketiden blir lengre jo mer man beveger seg fra ekvator.

 

Subtropiske soner

De aller tørreste områdene på jorden er ørkenene, de ligger i de subtropiske sonene. Ørken er områder med lite nedbør og har derfor veldig lite vegetasjon. Temperaturen er veldig forskjellig fra natt og dag, det er glovarmt om dagen, men om natten kan temperaturen synke mot 0 ºC. Det er få mennesker som bor i ørkenene, bortsett fra de som bor i oasene. Oaser er frodige ”øyer” som ligger i det tørre ørkenlandskapet.

 

Ørkenene blir større for hvert år, det kan være menneskelige og klimatiske årsaker. Dyrene til menneskene overbeiter. Det vil si at mange dyr tråkker og spiser den lille vegetasjonen som finnes og som holder på jorden. Dessverre hogger også menneskene som bor nærme ørkenene bort de få buskene og trærne til ved for matlaging.

 

Den eneste måten for å stoppe ørkenspredning er og plante nye trær som kan binde jorden sammen og holde på fuktigheten, og det må lages vanningssystemer slik at jorda kan dyrkes. Dessverre er landene som må gjøre dette de fattigste av alle u-landene, dette greier de ikke uten hjelp fra de rike industrilandene.

 

I den nordlige subtropiske sonen, finnes det et eget klima, middelhavsklima. Middelhavsklima finner man bare i områdene rundt middelhavet. Somrene er tørre og svært varme, mens vintrene er milde og fuktige. Det faller sjelden snø bortsett fra i fjellområdene. Det er i dette området det aller meste av vinen i verden blir produsert

 

Tempererte sonen

De tempererte sonene ligger mellom den subtropiske og polar sonen. Den tempererte sonen finnes for det meste på den nordlige halvkulen, det er fordi på den sørlige er det nesten bare hav. Det er også en stor forskjell på klimaet langs kysten og innlandet. Den vestlige delen av Europa domineres av den milde vestavinden, dette fører til at kystområdene har et ”grønt” klima året rundt, som for eksempel Danmark, Nederland og Irland. Vegetasjonen i dette området består for det meste av varmeskjær løvskog, løvskogen består av eik, bøk, lind, lønn og ask. Nesten hele Europa og USA var dekket av slik løvskog, men i løpet av 1200-1300 var nesten all løvskog i Europa hogget ned, og det samme skjedde i USA rundt 1850.

 

De store gressteppene som ligger i USA, Ungarn Russland, Kasakhstan og Mongolia er de stedene i verden hvor det blir produsert mest korn. Disse stedene kalles verdens kornkammer.

 

Nord for løvskogsområdene finner vi innlandsklimaet, med svært kalde vintrer og varme somrer. Her finnes det store og sammenhengende barskogbeltet. Luftforurensning har gjort store skader på barskogen, det er fordi at regnvannet innholder svoveldioksid som kommer fra brenning av svovelholdig kull. I 1970-årene ble store deler av barskogen i mellom Europa syke, bladene ble misfarget og trærne døde. Grunnen var sur nedbør (svoveldioksid). På grunn av sur nedbør har også fisk dødd i mange vann og elver. Man kalker vannene for å gjøre de levelig for fisk igjen, men fordi sur nedbør faller fremdels må kalkningen gjøres regelmessig.

 

Polarsonene

Helt nord og sør finner vi polarsonene, før man kommer til Arktis og Antarktisk, finner vi tundraen. Tundraen er det et kalt ørkenområde, der temperaturen er ofte under -30 ºC om vinteren og sommeren er kort og kjølig, temperaturen er sjelden over 10 ºC. På grunn av at sommeren er kald og kort blir bare det øverste jordlaget tint, videre nedover er jorden frosset året rundt, noe som vi kaller permafrost. Tundraens vegetasjon er et flatt myrlendt område som er dekket av et teppe av mose og lav. Det finnes bare spredte busker og dvergtrær. Det bor svært få på tundraen og de har tradisjonelt vært fiskere og jegere.

 

Polområdene består også av sydpolen og nordpolen. På sydpolen finner man kontinentet Antarktis, som består av over 1000 meter tjukt islag over et landområde. På nordpolen finnes bare det enorme isdekketet havområdet Arktis.

 

 

Hvor kommer nedbøren fra?

Det å vite hvordan været blir fremover, er noe vi mennesker har lurt på i all tid. Det er derfor det finnes metrologer som med vitenskapelige metoder kan regne ut hvordan været blir, så vi andre kan planlegge våre gjøremål. Før det fantes metrologer var det ordtak som fortalte hvordan neste dags vær ville bli. Noen ordtak er ”Går sola ned i en sekk, er den i morgen borte vekk.” og ”Kommer uværet brått, varer det kort, men øker vinden i ro og mak, varer den også neste dag.”. Det å vite om det skal regne eller ikke er kanskje det som er viktigst når vi bestemmer oss hva vi vil gjøre neste dag, men hvorfor regner det?

 

All nedbør kommer av fuktighet, det vil si vanndamp i luften. Luftas evne til å holde på vanndampen varier med temperaturen i luften og lufttrykket. Varmere luft greier bedre å holde på vanndampen bedre enn kald luft. Etter hvert som den varme luften blir kaldere, går vanndampen over (kondenserer) til vanndråper eller iskrystaller, disse danner så skyer. Blir slike skyer presset til værs av for eksempel et fjell, vil ikke skyene greie å holde på den kondenserte vanndampen, og vanndampen vil falle til gjorden i form av regn, hagl eller snø. Det er derfor det regner så mye i Bergen. Skyene kommer med vestavinden og møter fjellene på vestlandet og det begynner å regne.

 

Det finnes tre forskjellig nedbørtyper, det er bygenedbør, orografisk nedbør og Frontnedbør. Man skiller disse tre nedbørtypene på hvordan de blir avkjølt.

 

I bygenedbør blir lufta ved bakken kraftig varmet opp og vann fordamper og lufta stiger til værs. Vanndampen danner skyer som vi kaller kumulusskyer. Hvis skyene stiger enda høyere, vil de gi fra seg regn. Det er fordi at det er kaldere høyere opp i atmosfæren. Derfor kan man etter en varm dag med mye sol, få kraftige, korte, lokale regnskyll.

 

Oros er latinsk og betyr fjell, så orografisk nedbør oppstår når fuktig luft blir presset til værs av åser, fjell eller fjellkjeder. Lufta blir avkjølt, og det begynner å regne. Langs vestkysten er dette den mest vanlige måten det regner på, men regnet stopper med engang skyen har passert fjellkjedene. Da synker skyene og blir varmere og det slutter å regne. Derfor sier man at området bak fjellkjeder ligger i regnskyggen.

 

I Frontnedbør møtes kald og varm luftmasse hverandre, da vil det som regel regne i grenseområdet mellom luftmassene (fronten). Det som skjer er at den varme luften blir presset opp av den kalde luften, den varme luften blir avkjølt og avgir nedbør. Denne formen er mest vanlig her i Norge.

 

I sørøst-Asia er det året delt inn i regntid og tørketid. I regntiden treffer sommermonsunene Himalaya fjellkjeden, sommermonsunen består av fuktig havluft fra Indiahavet mot kysten av sørøst-Asia. Når sommermonsunen treffer Himalaya fjellkjeden blir den presset til værs og avkjølt og avgir store nedbørmengder. Under regntiden blir store deler av Bangladesh satt under vann, dette skjer fordi to store elver som starter ved Himalaya renner over sine bredder i Bangladesh.

 

Før den industrielle revolusjon var sur nedbør et utrykk man ikke brukte, men i dag et veldig aktuelt tema. Mot slutten av 1970-årene begynte store sammenhengende skogområder i Mellom-Europa og vise alvorlige sykdomsspor. Man syntes dette var rart fordi skogområdene lå langt unna industriområdene. Ikke lenge etter fant man samme spor i Sør-Skandinavia.

 

Forurensningen fra fabrikker som brant svovelholdig kull eller olje gjorde nedbøren sur da den inneholdt svoveldioksid. Nedbørsskyene fulgte de store vindsystemene. Dette var ikke bare i Europa dette skjedde, men overalt i verdenen hadde nedbøren gradvis blitt surere. I over tusenvis av innsjøer hadde fisken død på grunn av den sure nedbøren. Man prøvde å kalke vannene for å gjøre det mer levelig for fiske, men fordi den sure nedbøren ikke stoppet, var det noe som måtte gjøres regelmessig.

 

Det er derfor det ble satt i gang et internasjonalt samarbeid for å redusere utslippene av svoveldioksid. Over 40 land har skrevet under avtalen, som omfatter luftforurensning som kommer langveisfra og som krysser landegrenser. De landene som har skrevet under er forpliktet til å redusere eller stabilisere forurensningen sin av blant annet svoveldioksid.

 

 

Jordens eget drivhus

Hva er drivhuseffekten? Hvorfor blir det varmere på jorden? Har den økte drivhuseffekten noe med naturkatastrofer å gjøre? Vil havnivået øke? Hva vil skje med lave land og landområder? Hva vil skje med Sydpolen og Nordpolen?

 

Drivhuseffekten er måten jorden blir varmet opp på. Drivhuseffekten virker slik at solen sender varmestråler ned til jorden, land og hav absorberer strålene og reflekterer dem, på vei ut blir varmestrålene holdt tilbake av atmosfæren og fortsetter og varme opp Jorda.

 

Drivhuseffekten består av drivhusgasser, drivhusgassene består hovedsakelig av vanndamp, som utgjør 80 % og karbondioksid (CO2) som utgjør de resterende 20 %, men hvis det er for mye CO2 vil drivhuseffekten øke, og gjennomsnittstemperaturen vil øke. Noe man blant annet kan se på planeten Venus som har en gjennomsnitts temperatur på 474 °C.

 

Siden 1980-åren har det vært en diskusjon som har rast verden over om økt drivhuseffekt på jorda. Det finnes to undergrupper av drivhuseffekten, det er den naturlige og den menneskapte drivhuseffekten. Diskusjonene har handlet om den økte drivhuseffekten er menneskapt eller er helt naturlig. Det at jordas klima har store naturlige svingninger, gjør at det er vanskelig å skille mellom en menneskapt økt temperatur og en naturlig, men de fleste forskerne verden over er enige om at den økte drivhuseffekten er menneskeskapt.

 

FNs klimapanel består av over 1000 forskere fra over 60 land, og rapporten de la fram i 1995 sjokkerte mange. I denne rapporten står det at hvis utviklingen fortsetter slik som i dag, vil mengden av CO2 i atmosfæren være fordoblet allerede i år 2025. Fram mot år 2100 vil Jordas gjennomsnitstemperatur stige mellom 1,5 °C og 3,5 °C. Dette kan føre til mange naturkatastrofer.

 

Allerede nå det seneste året har vi hatt mange naturkatastrofer. For eksempel jordskjelvet i Japan og flommen i Australia, disse to naturkatastrofene kan komme av den økte drivhuseffekten, og vi kan ha flere i vente.

 

Det at gjennomsnittstemperaturen øker kan føre til at havnivået stiger, og i 2100 vil havnivået være over 100 cm høyere. Havnivået vil stige på grunn av at innlandsis vil smelte og få havnivået til å stige, de stedene i verden hvor det vil forgå mest issmelting er på Grønland og Sydpolen. Hvis havet stiger vil det være mange lavtliggende områder som er i en faresone for å bli oversvømt, for eksempel øygruppen Maldivene.'

 

På grunn av at Nordpolen ikke er et land, men et frossent hav, har ikke issmelting der noe betydning for at havnivået vil stige. Det vil faktisk få havnivået til å synke, på grunn av at frossent vann tar mer plass enn flytende vann.

 

Det er mange som er redde for at den enorme innlandsisen på Sydpolen vil smelte. Det er liten sannsynlighet for at det vil skje. Det er fordi gjennomsnittstemperaturen på Antarktis er på -40 °C, og det må en mye kraftigere temperaturøkning for at isen vil smelte. Det at det er en liten temperaturøkning vil bare føre til mer is, på grunn av luften blir mer fuktig og det blir mer nedbør.