Torgeir åpnet døren inn til hytta. Det var helt mørkt der inne, og det luktet gammelt og rått. Hytta hadde vært ubebodd siden tidlig på vinteren. Nå var det sent på høsten det samme året. Denne hytta var jo så fin, så hvorfor var det ingen som hadde leid den? Det hadde vært mye snakk om en gammel forbannelse. Det gikk rykter om at personer forsvant med jevne mellomrom. Vitner hadde sett at personene hadde blitt tatt av noen vemmelige skapninger. Disse skapningene hadde blitt kalt drauger, siden vannet ved siden av het Draugevann. Dette brydde ikke Torgeir, Aspen og Morten seg noe om. Denne helgen hadde de leid hytta for å fiske litt i vannet og nyte skogens natur.

Guttene fikk bagasjen ut av bilen og kastet den inn inngangsdøra. For hver gang det knirket i døra, fikk guttene en ubehagelig følelse i kroppen, som om det var noe som fulgte med dem. Derfor prøvde de å bruke døra så lite som mulig. Snart hadde de fått inn bagasjen og gikk litt omkring i hytta. Hytta hadde ingen do, men det fantes en utedo cirka ti meter unna. ”Jeg må skikkelig på do,” sa Morten. ”Tuller du?” svarte Torgeir oppgitt. ”Det er femte gang i dag, og klokka er ikke mer enn halv to.” ”Nå må jeg mer enn og bare tisse,” sa Morten småhysterisk. ”Greit, bare gå, så lenge du ikke stinker ned doen.”

Morten gikk ut bakdøra, han orket ikke den knirkeren foran. Nå var det plutselig mye tåke ute. Det var kråker som fløy rundt i tretoppene og skrek den dystre klagesangen. Morten kunne kjenne han fikk frysninger nedover ryggen. Han fortet seg til doen. Dette var et lite kott som var farget i rødt. Han åpnet tredøra, og jaggu knirket ikke den også. ”Forbasket ta disse dørene”, mumlet Morten irritert. Han gikk inn og lukket igjen døra. Naturen gikk sin gang, men mens han satt der, syntes han at han hørte noen rare lyder. Han hørte nøye etter. Disse kom faktisk fra doen, den som var like under ham. Han bøyde seg ned for å se om det var noe der. Lydene var høyere nå, og han hørte en merkelig stønnete stemme. Tankene fløy gjennom hodet hans. Hva kunne dette være? Kanskje det var noen grevlinger, eller noen smågnagere. Morten kjente at alle hår på kroppen reiste seg. Han grep etter dopapiret, men det var for sent. Morten sperret opp øynene da han så hva det var.

Klokka tikket av gårde. ”Hvor blir det av Morten?” spurte Torgeir Aspen. ”Han er på do, det vet vi jo begge,” svarte Aspen smart. ”Er han? Det visste jeg ikke? Når jeg tenker etter så fant jeg det ut for mange minutter siden,” sa Torgeir irritert til Aspen. ”Unnskyld da… kanskje vi burde se etter ham?” ”Vi må nok gjøre det,” svarte Torgeir litt stresset. ”Vi må nok det.” De tok på seg jakkene sine og gikk ut døra.

De gikk fast og bestemt mot utedoen. Nå var det enda mer tåke ute, og de kunne så vidt se hytta og doen. De følte seg frem i den tjukke tåka. Den var nesten like tjukk som ertesuppe. Det var en skremmende atmosfære her ute, noe som gjorde at de så seg rundt hele tiden. Kanskje det var noe i det med den forbannelsen. Da de kunne se doen, stirret de lenge og vel på hverandre. Torgeir nikket mot skuret. Aspen skjønte hva han mente, og han gikk mot doen med Torgeir i hælene. Sakte, men sikkert listet de seg bortover. Aspen snudde seg mot Torgeir. Han nikket mot ham igjen. Aspen snudde seg og tok forsiktig tak i håndtaket. Hjertet hans banket. Forsiktig trykket han håndtaket ned og åpnet døren, men han så ingenting. Det var ingen tegn til at Morten hadde vært der i det hele tatt. Aspen gikk forsiktig inn og så seg rundt til alle kanter. Torgeir stod i døråpningen og kikket skremt mot hytta. Aspen kjente på dosetet: fortsatt varmt!

Torgeir og Aspen gikk forskremte ut av doen. De kikket forvirret rundt seg. Hvor kunne Morten være? De var på vei til hytta, da de hørte en merkelig stønnelyd. Skremte kikket de seg rundt. ”Morten!” ropte Torgeir. ”Dette er ikke noe morsomt!” skrek Aspen redd. Stønningen kom nærmere og nærmere. ”Løp!” ropte Torgeir. De kom seg inn i hytta og smelte igjen døra. Aspen skalv av skrekk. Hva som enn var der ute, så var det ikke Morten. ”Hva var det?” skalv Aspen. ”Jeg vet ikke, men jeg er glad jeg er forberedt på jakt,” svarte Torgeir mindre skremt. ”Hva mener du?” spurte Aspen. ”Jeg har alltid med meg en hagle når jeg reiser ut i skogen.” Han gikk inn på soverommet og rotet litt under senga. Noen sekunder senere holdt han stolt frem en toløps pumpehagle. Patronene ble dyttet inn raskere enn svint. Han hadde nå ladet hagla og var klar for det som måtte komme. Deretter gikk han bort til sekken sin og dro opp en Walter PP. Han ladet den også og kastet den til Aspen. ”Jeg er alltid forberedt,” sa Torgeir stolt. Aspen tok den imot, og like etter kom det et par magasiner flygende. ”Da er det bare å vente,” sa Torgeir. ”Hva med Morten?” spurte Aspen stresset. ”Vi får se hva som skjer, men jeg tror dessverre ikke vi kommer til å se ham igjen.” Torgeir så ned i bakken. Det samme gjorde Aspen.

Noen minutter senere stod guttene borte i hjørnet med hvert sitt våpen. Hendene deres skalv, og spenningen var utholdelig. Hva var det de hadde hørt i stad? Torgeir kikket forsiktig ut av vinduet. Han så ingen verdens ting, bare massevis av tåke. Han gikk litt nærmere. Fortsatt ingen verdens ting, men hva var det? Torgeir syntes han skimtet et eller annet som løp forbi der ute. Brått så han det en gang til. Han tok et ordentlig ladegrep, men greide det så vidt på grunn av de svette hendene. Plutselig så Torgeir et ekkelt og stygt ansikt utenfor vinduet. Torgeir skvatt og tråkket bakover. Samtidig mistet han hagla mot gulvet. Han fikk tatt seg sammen og prøvde å gripe etter hagla. Da kom det et par grønne, flerrete hender opp av tregulvet. Han skvatt bakover enda en gang. Aspen hadde sett alt sammen. På noen sekunder hadde han fyrt av fire skudd, rettet mot gulvet. Det kom noen skumle og hylende lyder. Aspen stirret skremt på plankene. Torgeir hoppet etter hagla si, fikk tak i den og fyrte av magasinet. Raskt tok han to patroner ut av lomma. Snart var magasinet fult, og han kunne bruke våpenet igjen. ”Kom igjen, vi må skynde oss ut herfra!” skrek Torgeir til Aspen. Han hørte så vidt hva han sa. ”Fort deg!” Torgeir dro Aspen ut av rommet. Aspen begynte å småspringe. De stormet ut bakdøra med draugene i hælene.

De kom seg ut av hytta og så seg rundt. Nå var det mindre tåke, så sikten var bedre. Det begynte å bli mørkt. De snudde seg mot hytta og så direkte på en gjeng med drauger. Disse skapningene hadde helt forvridde ansikt, og grønn guffe tøt ut av munnen på dem. De stønnet i takt mens de kom gående mot dem. Kroppene deres var dekket av blod, som dryppet fra fingerspissene. Draugene åpnet munnene, og Torgeir og Aspen kunne se de store, stygge tennene. Torgeir løftet opp hagla og skjøt av hodet på en. Kroppen datt livløs på bakken, men de andre brydde seg ikke. Noen begynte til og med å tygge på den døde kameraten. Torgeir fyrte av enda et skudd som boret seg gjennom tre drauger på en gang. Den ene datt bakover, mens de to andre fortsatte å gå. Begge hadde mistet en arm, men den ene hadde mistet en del av magen også. Aspen begynte å skyte han også. Han var treffsikker og traff dem alltid. Draugene brydde seg ikke om skuddene. De var i flertall, og guttene hadde tross alt ikke ubegrenset med skudd. Snart hadde de ikke noe annet valg enn å begynne å løpe. Aspen ble hengende litt etter og prøvde å skyte dem i filler. ”Dette er for Morten, dere hjerteløse beist!” skrek Aspen mens han skjøt dem en etter en. ”Nei, Aspen, de er for mange. Vi må komme oss av gårde.” Aspen hørte ikke etter. Torgeir skulle til å løpe etter ham, men draugene kom ham i forkjøpet. De løp på ham bakfra, og Aspen ble slått over ende. Resten av mobben stormet på ham. Han hylte ut i smerte. Torgeir fyrte løs mot dem, men greide ikke å stoppe dem. Det var ikke noe annet å gjøre enn å løpe for livet. Han kunne fortsatt høre Aspen skrike, men kunne ikke stoppe så mange drauger på egen hånd. Torgeir sprintet av gårde alt han kunne. Dum som han var, kastet han fra seg hagla si. Han løp fortere ja, men nå hadde han ingen beskyttelse.

Torgeir brøytet seg vei gjennom kvister og kratt. Han kjente at han begynte å bli andpusten. Bak seg kunne han høre beistene komme. De var usedvanlig raske selv om de så trege ut. Dessverre kunne han ikke stoppe for å trekke pusten, da ville han være ferdig. Torgeir hadde løpt i ti minutter nå, uten å vite hvor. Han håpet at han ville støte på en motorvei, eller en hytte, så han kunne gjemme seg eller få hjelp. Plutselig syntes han at han hørte noen lyder. Disse lydene var tunge, akkurat som om det var biler langt borte. Han håpet dette var redningen, så han løp etter lydene. Snart kunne han skimte lys. Ja, det var billys. ”Yes, jeg er trygg, men bare hvis jeg kommer meg vekk fra draugene.” Han kikket over skulderen. ”Jada, de er for langt bak meg til at de kan ta meg igjen.” Idet han snur seg tilbake, kom greinen farende. Han hadde ikke lagt merke til den og fløy rett i den. Torgeir landet på ryggen rett ved siden av treet. Han greide ikke å reise seg opp. Hodet var tungt som bly, og smerten smøg seg sakte innpå ham. I øyekroken kunne han skimte de stygge øynene til sjefsdraugen. Det var ingenting han kunne gjøre.