Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Evig storm

Evig storm

Historien handler om tilfeldig kjærlighet, og følelsen av å høre til noe. Den handler om hvordan det er å føle deg så tiltrukket av noe, at du bare vet det er sånn det skal være. Men den handler også om sorg, om uvante reaksjoner og følger.

Skr

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
05.04.2011
Tema
Selvmord


Det var ingen typisk romanse akkurat, det forholdet de hadde. Han hadde sluttet på skolen året før, hun hadde fremdeles igjen et og et halvt år, før hun var fri. Det var egentlig ingen som så på dem som kjærester, det var vanskelig å se hvilket forhold de hadde til hverandre. Han var en fattig, ensom kunstner. Moren hadde stukket av med en eller annen rik politiker med alt for mye gjeld, faren satt i fengsel for drap og overgrep. Søsken hadde han ikke, foreldrene hadde etterlatt ham der alene, ensom, med alle maleriene sine. Barnevernet var ikke innblandet, ingen hadde tatt seg det bryet. Til hans eget beste kanskje. Han hadde det best når han var fri, når han kunne gjøre som han ville i det falleferdige, mørke, gamle alkoholiker hjemmet sitt. Han likte seg der, hvor ingen hadde regler for han, eller bestemte over han. Han likte den frie følelsen som fulgte med hver gang han hadde stjålet noe fra en hobbybutikk; maling eller pensler. Men aldri lerreter, de fikk han andre til å kjøpe for seg. Med hva, lurer du kanskje på? Han fikk andre til å kjøpe det for seg med penger, hans penger. Moren pleide å sende ham penger i posten. Ikke mye, et par hundre lapper annenhver måned, om hun husket det. Hun trodde det var nok for en tenåring å overleve på det. Det var kanskje det for han. For når han hadde maling, kunne han leve. Han trengte ikke mer. Trengte han ikke mer? Hadde han ikke mer? Jo, han hadde en ting til, Lea.


 

Det var en mørk høstkveld første gang hun så ham, det var vel to år siden nå. Det blåste fælt, regnet pisket henne i ansiktet. Hun prøvde å dra hetten lenger ned der hun satt på krakken. Hun ville ikke hjem, ikke enda. Foreldrene hadde kranglet igjen, hun orket ikke stå der og se på, orket ikke høre på dem. Det var alltid det samme gamle, hun hadde vært på fest i går, igjen. Kommet hjem dritings. Igjen. De kjeftet på henne, skjønte ikke hva de hadde gjort feil. Hun var så vant med det nå, satt bare der og hørte på dem. Orket ikke svare, satt der stille, som den rolige, snille piken hun var. Eller pleide å være. Hun reiste seg ikke før de begynte å legge skylden på hverandre. Igjen. De sto og skrek til hverandre at det måtte være den andres feil at hun var som hun var. Hun orket ikke høre mer, så hun hadde løpt. Hun hadde stukket av, dratt ned til byen. Det var sent på kvelden, en mørk høstdag. Hun satt på en krakk, utenfor spar, det var ikke et menneske å se, ikke en lyd å høre. Utenom regndråpene som smalt i bakken, og plasket i vannpytter. Og vinden som ulte i trærne, grener som dunket i vinduer og vegger.

 

Hun satt og så ned, da hun hørte fottrinnene. Vannet silte nedover ansiktet, gråt hun? Hun satte hendene foran øynene, for å skjule seg for den forbipasserende. Hun orket ikke se etter hvem det var. Med ett stoppet trinnene opp, personen hadde ikke passert, men stoppet opp. Nysgjerrigheten hennes tok overhånd, hun flyttet hendene. Det sto noen der, helt klart, hun kunne se omrisset av en person. Hun måtte gni regnvannet og tårene ut av øynene, for å se bedre. Det var for mørkt, luften var for gromsete og full av regndråper til at hun kunne se noe. Han tok et skritt mot henne, hun kunne føle pusten hans nå, han var andpusten, sliten. Hadde han også løpt? Han prøvde å si noe til henne også, men hun fikk det ikke med seg. Hun så uforstående opp på han, hvisket et svakt; “Hva sa du?” Han famlet etter hånden hennes og dro henne med seg. Hvem var han? Hun brydde seg ikke om at han muligens skulle kidnappe henne, da ga hun ikke lenger foreldrene grunn til å krangle. Eller så var det det hun gjorde, hun så dem for seg stående i begravelsen hennes, skrikende, kjeftet på hverandre og kranglet om hvem som hadde begynt den kvelden, hvem som hadde gitt henne grunn til å stikke av. Hun måtte nesten smile litt, tenk deg noe så dumt.

 

Han var kald på fingrene, hun fikk nesten en følelse av at hun måtte varme hendene hans, hun ville bare dra hele han inntil seg og gi han litt av hennes varme. Selv om hun frøs selv. Han gikk fort, dro henne gjennom vanndammer og hekker. De tynne tøyskoene hennes var gjennomvåte. Det virket som om han gikk en slags snarvei. Hun skjønte likevel ikke hvorfor han hadde valgt akkurat henne. Var det fordi hun var den eneste der, den som var lettest tilgjengelig? Det var ingen av dem som sa noe, hun stilte ikke spørsmål, hadde en følelse av at han ikke ville svare uansett. Dessuten likte hun stillheten, den skremmende følelsen av glede når han dro henne med. Det var spennende, og ingen kunne forutsi hva som ville skje nå. Ville han voldta henne? Låse henne inne i et rom? Eller bare plutselig innse at han hadde tatt feil jente, så hun måtte komme seg hjem på egenhånd? Alt sammen var egentlig spennende, som en krimbok. Men det eneste han gjorde var likevel bare å dra henne med inn i et stinkende hus. Det luktet piss, alkohol og tobakk. Han unnskyldte seg leende for at han ikke hadde ryddet ordentlig først, og lukta, den måtte hun bare overse. Slik hadde det vært i årevis.

 

Det hun husker best fra den kvelden, var da hun spurte hvem han var. Han sa han ikke var sikker selv, at han hadde lett etter seg selv i mange år. Hun spurte hvorfor han hadde valgt å kidnappe akkurat henne. Han begynte å le, en høy, irriterende latter. – Jeg har ikke kidnappet deg, enda. Sa han. – jeg så bare at du frøs, tenkte jeg skulle gi deg litt varme. Men du kan gå nå, hvis du vil.

 

Hun så på han. Hva var det med han? Det var noe som gjorde at hun hadde lyst til å bli litt lenger. Mye lenger. Han var ikke så pen å se på at det gjorde noe. Men det var noe med han som gjorde at hun følte hun hørte til der. Hun følte hun hørte til hos han. Ingen av dem sa noe mer. De trengte ikke ord. Hun visste hva han tenkte, hun skjønte det nå. Han hadde også følt en slags tiltrekning av henne, på samme måte som hun selv følte hun ikke kunne gå noe sted uten han. Hun var hans nå.

 

Mens han gikk og skiftet hadde hun tatt seg en tur rundt i huset. Overalt hvor hun gikk var det malerier og malesaker, hun fant ingen halvferdige bilder, ingen tomme lerreter, alt var fullført, og helt. Hun så flere bilder som kunne minne om seg selv, og om han. Bilder av noen som sto i bakgrunnen, i skyggene, og så på noe i midten. Det var et bilde hun likte spesielt godt, en engel med hengende vinger, den så trist ut, ensom. Ikke slik hun alltid hadde forestilt seg engler. Ikke som et vakkert, lysende vesen. Men som et skrukkete, mørkt, trist dyr, i skyggene.

 

- Det er skytsengelen min, sa han plutselig bak henne.

- Hvor lenge har du visst det? Svarte hun, uten å snu seg.

- Siden første gang jeg så deg.

 

Hun snudde seg. Han hadde visst det var meningen at det skulle være dem to siden den første gangen han så henne. Hun sa ikke noe mer, gikk bare ut i gangen, kledde på seg de våte skoene og jakken.

 

- Bussen din går om fem minutter, det er bare å gå rett over veien, sa han.

 

Hun lukket døra bak seg, trengte luft. Tiden gikk alt for fort fra hun gikk ut til bussen kom. Han rakk visst ikke komme etter. Han rakk ikke å trygle henne om å snu, om å komme tilbake. Hele veien hjem satt hun og så ut gjennom vinduet, syntes hun så han bak buskene overalt. Hvem var han, hadde hun fått noe navn? I så fall hadde hun glemt det. Hun ville kalle ham Storm. Han kledde det navnet, dessuten hadde hun møtt ham i en høst-storm.

 

Det tok to år før de møttes igjen, likevel hadde hun ikke tenkt stort på han disse årene. Han hadde vært et minne lagret i bakhodet, en Storm hun aldri ville glemme.

 

De møttes på en ås, en fjellskrent, hun var ute og løp. Løp fra alt, fra tanker, fra familie. Han var ute og malte. Ikke naturen, men skygger. Med en gang hun så ham, gikk den en stormfulle høstkvelden for to år siden raskt gjennom hodet hennes. Hun sa ingenting, det så ikke ut som om han la merke til henne heller. Hun satte seg ytterst på kanten, kjente grus og småstein falle langs leggene, lot beina dingle fritt, og så ned på utsikten. Det var langt, minst 500 meter. Hun tenkte seg hvordan det ville være å falle ned der. Lukket øynene, og kjente lufttrykket mot kroppen.

 

Hun våknet brått av at han snakket til henne. Han sa hun kom til å falle. Hun svarte med å spørre hvor han hadde vært de siste årene. –Litt over alt, var svaret hans. Han spurte ikke hvorfor hun hadde stukket av den kvelden, kanskje trodde han hun var redd for hva han kunne komme til å gjøre. Eller kanskje han trodde hun hadde en spesiell tid hun måtte være hjemme. Men sannheten var at hun måtte ha luft. Det hadde kommet så brått på, hun hadde trodd hun ikke kunne forlate han, at hun ikke kunne klare det. Men nå hadde det gått to hele år, hun hadde klart seg uten han. Men hvor teit var det ikke at hun hadde trodd det? Hun kjente han jo ikke.


 

De tok følge ned igjen fra fjellet, uten å si noe. Hun ble med han hjem, uten å avtale det. Uten at hun fikk se så mye av resten av huset, tok han henne med inn i det mørkeste rommet. Ettersom det var litt grålysning skjønte hun at det måtte være soverommet. Det var bare et vindu der, høyt oppe på veggen. Bildet av engelen hun hadde likt så godt sto lent inntil sengen, hvor han satte seg. Hun nølte litt før hun fulgte etter. Ble stående på gulvet rett foran senga. Skulle hun sette seg ved han? Det var jo ingenting hun ville mer enn å være med han nå. Men hun visste likevel ikke om hun turte. Han la seg halvveis ned på dyna. Den var grå, som resten av rommet. Hun la seg like ved han, med hodet på brystet hans, hun ville høre hjerteslagene. De kom som et svakt dunk i øre regelmessig, men ikke så ofte som hun hadde trodd, var han syk?

 

–Hvor har du vært? Gjentok hun. Han sa ingenting, lot bare fingrene tvinne seg inn i håret hennes. Hun satte seg opp og så alvorlig på han.

– Jeg vet ikke engang hvorfor jeg gjør dette, sa hun. -Jeg kjenner deg ikke.

 

Han satte seg opp ved siden av henne, rakte henne hånda og sa et navn. Hun fikk det ikke med seg, så bare dumt på han. Han sa noe om at hun visste hvorfor hun gjorde det. Hun visste de ikke kunne skilles fra hverandre. Han hadde fremdeles fingrene i håret hennes, som et bevis på at hun ikke kunne gå noe sted, uten å føle smerte. Hun slet seg løs fra grepet hans, sa han var gal. Reiste seg, og gikk. Hun gikk helt hjem denne gangen, orket ikke tanken på å svette inne på en stappfull buss i vår-varmen.

 

Ryktene gikk på skolen allerede dagen etter, noen hadde sett dem sammen. De snakket om lea og en til, de sa navnet hans, men hun kunne aldri oppfatte det. De spurte henne ut om han, hun svarte nesten ikke på noe, det var ikke deres sak.

 

De hadde aldri planer om når og hvor de skulle møtes, det bare skjedde. En gang spurte hun han om hvorfor han var så ensom. Han sa han likte det sånn, han likte å være alene. Hun spurte om hvorfor han var med henne da, hvorfor han hadde tatt henne med den kvelden. Han svarte at det var skjebne-bestemt, han skulle ta henne med, det var bestemt fra de lå i mors mage at de skulle sitte her og snakke nå. Hun lo av han, spøkte han? Nei, han var seriøs. Hun sluttet fort å le. Etterpå spurte hun han om hva han tenkte om døden. Han svarte at dette kunne være siste gang hun så han i live, han kunne dø når som helst. Det kunne hun også. Han sa han trodde døden var noe fint, uten bekymringer og redsler. Hun svarte ikke.

 

Neste gang de møttes sa de heller ingenting, hun var på vei hjem fra skolen. Hadde egentlig masse hjemme lekser, men hun glemte dem da han gikk forbi. Hun fulgte etter ham, han stoppet like utenfor redet sitt, tok henne i hånden og gikk videre. Hun spurte ikke hvor de skulle. De gikk langt, lenger enn langt. Hun trodde det var kveld da de endelig var fremme. De eneste lydene var en elv som bruste, og fugler som kvitret. Men solen skant, og han stoppet på en bru.

 

– Gå hjem nå, sa han, og kysset henne, for første gang.

 

Hun spurte ikke hvorfor, bare gikk. Det var siste gang hun så han. Hun ville ikke kjent igjen navnet hans noe sted, om noen hadde snakket om han. Ikke engang da rektor kom inn under matteprøven og spurte etter henne, og like etter spurte om hun kjente ham, kunne hun svare at hun visste hvem det var. Hun sa nei. Rektor sa han hadde hørt at de kjente hverandre godt, at de var kjærester.

 

– Storm? Hvisket hun.

 

Han så på henne. Jeg vet ikke om vi snakker om samme person, men han ble funnet død, med en lapp i hånda. Han hadde hengt i et tau fra en bro i skogen. Broen. Det var derfor han hadde bedt henne gå. Rektor ventet på en reaksjon, kanskje han forventet at hun skulle begynne å gråte, skrike, løpe. Men i stedet lo hun. Hun lo, lenge og godt.

 

– Kanskje det er bedre om du får snakke med helsesøster? Sa han.

 

Hun presset frem mellom latterhikstene, noe som minnet om et spørsmål om hun kunne se lappen. Hun satt der krokbøyd av latter. Latter. Rektor trodde kanskje hun var gal. Han rakte henne lappen. Hun lo enda mer da hun leste at hun skulle glemme han. De siste årene og stundene med han gikk som små byks og filmer gjennom hodet hennes. Hun trodde aldri hun skulle slutte å le. Rektor fulgte henne tilbake til klasserommet, hjalp henne med å pakke sakene. I mens hadde læreren fortalt resten av klassen hva som hadde skjedd. De så dumt på henne, der hun kom lattermild og krokbøyd inn i klasserommet. Flere gråt, av den forferdelige hendelsen. Hvorfor lo hun?

 

Hun stoppet ikke å le før rektor på vei hjem spurte henne om hun visste noe om det. Hun så alvorlig på han. – Kanskje, svarte hun og gikk ut av bilen. Kanskje visste hun noe om det.

 

Han hadde sagt hun skulle glemme han. Hvordan kunne hun det når det var så hysterisk gøy? Hun syntes det var hysterisk gøy at hun helt tilfeldig hadde møtt han i en storm. Helt tilfeldig hadde hun glemt navnet hans og kalt ham for Storm. Helt tilfeldig hadde hun møtt han igjen to år senere, de hadde blitt observert sammen, oppført seg som om de var sammen. Men så forsvant han, og det eneste hun kjente var en merkelig følelse av at hun ville le.

 

Hun gikk ikke i begravelsen heller, av redsel for å le. Likevel gikk hun gråtende ut i en høststorm få måneder etterpå, helt lik den for noen år tilbake. Hun satt litt på krakken først, ventet og ventet. På hva egentlig? På han, kanskje. Hun sa ikke til noen hvor hun skulle. Hun visste det ikke engang selv.

 

Hun bare gikk og gikk, uten noe mål. Dagen etter ble hun funnet liggende i elven, med et smil om munnen og armene strakt opp. Det ble sagt at hun kanskje hadde sett han for seg hengene over henne. Kanskje var det sant. Men lo, det gjorde hun i alle fall da også.

 

 

Inspirasjons kilde: “Tilnærmet lik midlertidig”

- Dette er en fortelling, ikke en novelle.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil