Broren min roper på meg, ”JOHANNA”, og jeg nærmest klamrer meg til mamma! Jeg klarer ikke å si hade til henne. Pappa så jeg aldri noe til, så han hadde jeg ikke noe ordentlig forhold til! Det var ikke vanskelig å si hade til han! Han var jo aldri hjemme uansett! Jeg og broren min, Peder, må ut i arbeidslivet.  Vi skulle til Kristiania å jobbe, jeg på en fabrikk hvor de produserte fyrstikker, og Peder som daglønner. Vi bodde i Modum, så reisen til den store byen Kristiania var lang. Vi skulle gå, og var vi heldig kunne vi haike det siste stykket. Vi hadde ikke mye penger med oss på ferden, så vi måtte passe godt på hva vi brukte de til.

1 oktober 1889, var dagen vi kom frem, vi var heldige og fikk skyss inn til Kristiania av ei som skulle begynne å jobbe på fyrstikkfabrikken. Marit, het hun. Jeg og min bror sa kjærlig hade til hverandre, og visste vi ikke kom til å se hverandre så mye fremover. Nå ble jeg helt alene! Jeg var heldig å få lov til å bo hos en familie sammen med jenta vi fikk skyss med, hun skulle arbeide både som deltidstjener på huset, og i fyrstikkfabrikken. Jeg måtte også dette, om jeg skulle få følge med, Marit! Tross boforholdene i Kristiania ville jeg heller ha 2 arbeidsplasser, enn å bo på gata!

Våres første arbeidsdag var kommet, vi begynte på jobb kl 7, og kom vi for sent fikk vi halv dagslønn. Portene stengte presist kl. 07.00, og ble ikke åpnet igjen før kl. 12.30, arbeidsdagen sluttet 21.00.

Det første jeg møtte da jeg kom inn i fabrikkområdet var en stor samling av kvinner. Noen limte fyrstikkesker, andre pakket, og de eldste damene duppet treflisa i svovel, som skulle bli fyrstikker. Alt var delt opp i grupper fra hvilken alder du var i. Jeg som var 16 måtte være med å dyppe treflis i svovel. Det var den farligste jobben på hele fabrikken, den mest helsefarlige!

Etter hvert som dagene gikk, fikk jeg flere venninner der inne, de hadde som regel jobbet der lenger enn meg og var veldig erfarne. De fortalte om hvor forsiktig jeg måtte være med å putte fingrene i munn, og i maten vi skulle spise, for det var farlig! De hadde sett hvordan det gikk med de andre som gjorde det, og synet av skjever som gikk i oppløsning, tenner som nærmest drøss fra hverandre bare du så på de, var ikke særlig pent. Så damene og jentene på min stasjon hadde sine prosedyrer. Var det noen de ikke likte, eller som var ordentlig ufyselige og overhodet ikke fortjente plassen på fabrikken de hadde fått, sa de ikke i fra til! De som oppførte seg, var hyggelig, smilte og kunne bringe humor inn i den triste og grå hverdagen til arbeiderskene var nærmest hellige, og ble tatt godt vare på!

Jeg var dødssliten. Jeg lå i senga og funderte på om jeg skulle orke å gå på jobb denne dagen. Jeg hadde ikke råd til å bli hjemme, og orket ikke trosse den dårlige formen jeg var i heller.

Marit hoppet ut av sengen, vi lå på samme rom forresten. Hun ble aldri sliten hun. Virket som om hun var en robot. Der i gården tok arbeidskraften aldri slutt! Hun arbeidet jo som en hest om natten selv om hun sov. Hun snorket! Verre en broren min! Det var så ille, jeg hadde allerede hatt mange søvnløse netter, pga hennes snorking! Men jeg har lært meg til å late som det er sang, en dårlig sang. Som jeg skal sovne til. Tenke at det er broren min som ligger ved siden av, og snorker seg i søvn.

Men som fortalt, Marit hoppet ut av sengen, hun satte seg på knærne ved siden av meg og hvisket meg i øret, ’’Du har ikke mange dager igjen på jobb, før det blir streik, Johanna’’. Jeg dro meg opp av sengen, vi gjorde jobben vi skulle i huset vi bodde i før vi dro videre til fabrikken.

Fabrikken lå forresten på Bryn! Det fantes 2 fabrikker i Kristiania i 1889, det var Grønvold og Bryn. Fabrikken jeg jobbet på ble grunnlagt i 1883 og lå først i Enebakk, og ble flyttet til Østre Aker i 1885. Da var det hele 158 ansatte på Bryn Fyrstikkfabrikk. Det var 45 menn over 15 år, 95 kvinner over 15 år, 7 gutter fra 12-15 år og 4 jenter fra 12-15 år. På fabrikkene jobbet det mennesker i alle aldere. Det var mange barnearbeidere rundt om i Norge. Det var ikke uvanlig i det hele tatt.

Jeg var ferdig for dagen, og skulle hjem til gården jeg bodde på. Jeg merket en rar følelse da jeg gikk, akkurat som om kjeven min datt ut av ledd, og hullete tenner hadde jeg begynt å få også! Akkurat som de andre arbeiderskene sa var en start på det de kalte en torturert død. Jeg ble svimmel og følte meg kvalm, jeg løp bort til Akerselvas vannkant og duppet hode mitt under vann. Vannet var grumsete og ekkelt, men allikevel så var det deilig og holde hode under et øyeblikk. Dette vannet var det man drakk, vasket seg i, vasket klær i, og tømte avfall som var kroppsrealitert. Altså bæsj og tiss. Og fordi Akerselva ble brukt til alt dette, dannet deg seg sykdommer og bakterier i vannet, du ble utrolig syk og det var starten på en pinefull død. Jeg viste jeg begynte å bli syk, og hjelp fra doktor var intet alternativ. Jeg hadde jo ikke råd til å få det bekreftet at jeg er syk, når jeg selv visste at jeg var det, og han i tillegg ikke kunne hjelpe meg. Kjærringråd som ikke funket var det vi fikk som medisin den gangen.

Siden jeg ble så dårlig og slapp, ble jeg flyttet til gruppen hvor de pakket fyrstikkesker. Da jeg hadde jobbet med de i 3 dager, gikk vi ut i streik! Lønnen var for lav, dårlige sanitære forhold og for lang arbeidsdag.  Den 30. oktober 1889 møtte vi til opptog i Karl Johans gate. Vi skulle marsjere retning Universitetet, og demonstrere. Mennesker som gikk på Karl Johan stoppet og tittet forundrene og med rare blikk da de så et ganske taust opptog fylt med kvinner og jenter i alle aldere.

Fattigslige kvinner, kledd i typisk arbeiderkjoler, møkkete, bleke i huden, med sjal rundt hode og strikket sjal over ryggen. I en gate fylt av pene mennesker marsjerer ca. 300 kvinner og jenter, det var selvfølgelig også noen gutter og mannfolk, men de var få.

Det fantes noe som het Streikebidrag, det ble samlet inn så kvinnene fikk penger til livsopphold imens arbeidsplassen på en måte ble lagt død. Mannfolket hadde ikke krav på dette, så det var de streiken gikk verst ut over. Det var de som forsørget familien hjemme, og da streiken kom ble de satt i en vanskelig posisjon.

Helt først i toget ble det båret 2 faner hvor det sto: ’’HJELP DE STREIKENDE FYRSTIKKPAKKERSKER’’ Og ‘’VI FORLANGER KUN 1 ØRE MER PR. GROSS OG BEDRE SANITÆRE FORHOLD’’.

Jeg falt om. Midt på Karl Johan. Marit, som gikk sammen med meg satte seg på kne ved siden av meg. Hun forsto med det samme hva som var i ferd med å skje. Og det var ingenting hun kunne gjøre. De andre fortsatte sin streik. Der lå jeg bevisstløs med Marit ved min side. Der døde jeg også, i min kamp om en bedre helse og et bedre arbeidsmiljø. Jeg skulle og ville ha kjempet for meg selv, og de gode venninner jeg fikk der inne. (Johanna Oddvarsdottir, f. 1873 – d. 1889)