Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Under overflaten

Under overflaten

Om å føle seg utenfor på skolen, men det kan snu.

Karakter: 6 (10. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
21.09.2010
Tema
Vennskap


Silje ser seg selv i speilet. Langt, brunt hår som kruser seg nedover ryggen, og den lange panneluggen som nesten gjemmer de blå øynene hennes helt fullstendig. Det er tirsdags morgen, og en ny dag i en uke som nettopp har begynt. Silje sukker. Hun vil ikke på skolen. Hun vil aldri på skolen, men hun har vel ikke noe valg. Hun tar på seg den altfor store, blå hettegenseren sin. Den gamle dongeribuksen hennes som ligger på gulvet var en gang svart som mørket. Det er den ikke nå lenger. Den er nesten helt grå, litt trang, med et hull på hvert kne. Den er ikke så pen, men hun liker den. Uansett så er det ingen som bryr seg om hva hun har på seg. Det er ingen som ser henne uansett. De tør ikke å se. Tør ikke å snakke til henne. Hun tar buksen på og gjør seg klar til skolen.

 

Det er svært overskyet ute. Det begynner nok å regne, tenker hun. Hun går ned til busstoppet. Det er mange andre der. Folk fra skolen som står og snakker til hverandre om alt og ingenting, men de legger ikke merke til Silje. Sier ikke hei. Ikke Silje heller. De bare står og skravler til hverandre. Silje finner en ledig plass på benken i skuret og sitter seg ned. Noen av de som sitter rundt henne reiser seg, mens andre sitter seg en annen plass. To jenter fra klassen ser på henne og hvisker til hverandre. Silje hører at de snakker om henne. Hun kan høre at de hvisker stygge ting om henne til hverandre. ”Har du hørt at hun har begynt å røyke?” hører hun en jente i klassen, Oda, hviske til bestevenninnen Merete. ”Drikker hun ikke også? Det har jeg hørt.” hvisker Merete tilbake. Merete sender et stygt blikk mot Silje. Hun snur seg fort bort. Vil ikke se på dem. Ryktene er usanne. Silje kunne aldri ha drukket eller røyket! Hun blir lei seg når hun tenker på at folk tror slikt om henne. Hvorfor er de redd henne? Hva har hun noen gang gjort mot dem? Ingenting! De bare kjenner henne ikke. Ingen kjenner henne. Ingen vil kjenne henne.


 

Bussen kommer etter en stund. Åpner døren. Folk reiser seg, går bort til bussen og begynner å presse seg inn. Alle vil inn på en gang. Det er vel ikke så rart, det har begynt å pøsregne, og ingen vil vel bli klissvåte? Silje blir sittende i skuret. Hun bare sitter og venter på at de andre skal gå inn i bussen. Når alle er kommet inn reiser Silje seg og går inn i bussen. Bussjåføren hilser blidt til henne. Hun hilser tilbake med et lite, nesten usynlig smil og setter seg i et ledig sete. Ingen andre sitter der. Ingen andre vil vel sitte der, ved siden av henne. Folk begynner nok å stå før de vil sitte seg der. Det er kanskje bare en gammel, skrullete dame som blidt hadde sittet seg der, ved siden av henne.

 

Når hun kommer til skolen, slenger hun fra seg sekken i gangen og sitter seg ned på en benk. Ingen andre sitter der. Hun er alene. Det er alltid slik. Det har hun vendt seg til med tiden. Det har alltid vert sånn. Hun har aldri noen å snakke med. Aldri noen som vil høre når hun forteller om seg selv og om hvordan hun har det. I første time er det historie. Læreren setter i gang med å snakke om første verdenskrig og sånt. ”Nå håper jeg at alle har gjort leksene sine.” sier læreren og ser strengt utover alle i klassen. Folk nikker og tar opp hendene, men ikke Silje. ”Det var bra. Kan alle slå opp på side 45?” Silje ser ned på boka som ligger på pulten, slår opp på side 45 og ser ned i boka. Mange bokstaver og ord på rekke etter rekke og et lite bilde av en familie med bildetekst til.

 

”Da kan Silje få begynne å lese.” Læreren ser ned på Silje som sitter helt stille. Hun vil ikke lese. Hun hater å lese høyt. Alle i klassen ser på henne. Hvorfor ser alle på henne? Kan ikke læreren bare si at noen andre kan lese istedenfor? ”Ok. ” sier Silje lavt og begynner å lese. Hun skjelver, men leser i vei. Altfor lavt og altfor sakte. ”Kan du lese litt høyere?” Læreren og ser på henne. ”Ok.” svarer Silje igjen og fortsetter å lese. ”Takk Silje. Kan Martin overta?”

 

Timen fortsetter slik lenge før læreren begynner å spørre folk i leksene. ”Silje? Vet du svaret på spørsmål 5?” spør læreren plutselig. Det suser et lyn gjennom kroppen hennes. Hun ser på spørsmålet og i den tomme skriveboken sin. ”Har du gjort leksene?” spør læreren strengt om. Silje er nesten på gråten. Hvorfor gjorde hun ikke leksene? Hun snur seg fort vekk. Vil ikke vise de andre at hun er på gråten bare på grunn av leksene. Hun er jo den tøffe. Folk ville nok le veldig om de hadde sett at tøffe Silje, hun som alltid sitter alene og aldri snakker med noen, gråter på grunn av en slik ting? Og hvorfor må den gamle drittlæreren alltid spørre henne?! Han vet at Silje aldri gjør leksene. ”Nei.” svarer hun raskt. Ser seg forsiktig sundt. ”Det var dumt.” svarer læreren og spør en annen elev det samme spørsmålet. Anne, en jente i klassen himler med øynene mot Silje. Hun svarer raskt med å vise fing til henne. Anne snur seg fort bort.

 

Endelig er det friminutt. Silje tar på seg jakken og går stille mot døra. Læreren stopper henne halvveis. ”Det er viktig å gjøre leksene, og jeg tror du vet at det er viktig å ha gode karakterer når du skal inn på videregående, ikke sant?” læreren ser litt sint på Silje. Hun ser dypt ned i gulvet og får en ekkel følelse i hele seg. Det er viktig. Hun vet det godt. Hun bare klarer ikke å gjøre de dumme leksene. De er vanskelige, og hun gidder som oftest ikke å begynne på dem engang. Ingen kan hjelpe henne hjemme. Mor er på jobb i den tiden, og far er stadig vekk reist til byen på bar. ”Hvorfor bryr du deg?” svarer Silje raskt og lager en stygg grimase til han. Læreren blir stående stille å se på henne. Synes nok synd i henne, men han forstår henne ikke. Silje går videre ut døra og setter seg på en benk, alene.(...)

 

Skoledagen går sakte. Det er tredje time. Læreren snakker i vei om engelsk grammatikk og andre ting. Når det er matpause flytter alle jentene seg bort til Anne. Den nye jenta, Linnea også. Linnea er pen med lyst, stritt hår og luggen satt opp i en hvit klemme. De blåe øynene hennes skinner av selvtillitt. Det er bare en uke siden hun begynte på denne skolen, men hun har allerede blitt godtatt av de andre i klassen. Silje er ikke godtatt. Hun blir nok aldri godtatt heller.

 

Det er friminutt igjen. Sola har kommet frem fra de tykke skyene som var her i morges. Sola er nydelig. Stråler og skinner ned på alle med varmen og skjønnheten sin. Silje bestemmer seg for å sitte seg ute ved et bord som står ved siden av ballplassen. De andre jentene pluss noen gutter fra klassen står i en ring og kaster en ball til hverandre. Om noen av dem mister den, er de ute. Silje synes leken ser moro ut, men tør som vanlig ikke å gå bort for å spørre om å bli med. Da hadde alle bare sett rart på henne. Silje, hun som røyker og drikker, vil hun kaste ball med oss? Hadde de nok tenkt. Istedenfor sitter Silje seg på tuppen av benken og ser ned på bakken. Millionvis av småsteiner som ligger tett inntil hverandre, og danner bakken hun går på.

 

”Hei!” hører hun brått. En vennlig, lys stemme snakker til henne. Silje ser opp. Det er Linnea, den nye jenten i klassen. ”Hei.” svarer Silje litt overrasket tilbake. Linnea fortsetter ”Så kul bukse du har!” Silje ser på henne. ”Tusen takk! Den er litt gammel da,” ler Silje. ”Nei, den ser bra ut! Hva gjør du på?” spør Linnea vennlig om. ”Ikke noe.” svarer Silje. ”Hm. Vil du være med oss å kaste ball?” Linnea smiler til henne. Silje ser på henne som om et mirakel nettopp har skjedd. Silje kan ikke la være å smile. Hun svarer blidt tilbake ”gjerne!” Linnea smiler til henne. Så går de begge to smilende bort til de andre i klassen. De andre ser litt rart på dem, men det gjør ingenting. For Silje er glad, og tenker for en stund ikke på alle de andre. Hun får endelig vist hvem hun egentlig er. Inni seg. Under overflaten.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil