Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Ulovlig kjærlighet

Ulovlig kjærlighet

Hva skjer når en elev er forelsket i sin lærer, og læreren misbruker den stillingen?

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
10.05.2010


Jeg viste det, jeg bare viste det. Det var slik at jeg nesten ikke ville innrømme det for meg selv. Måten han så på meg, snakket til meg. Jeg kunne ikke forstå at jeg ikke hadde sett det før. Det var helt tydelig, men forvirrende på samme tid. Og det ble ikke mindre tydelig av hvordan han alltid kom for å hjelpe meg med ett jeg strakk hånden i været. Og det rareste av alt, var at neste dag, kunne han fullstendig ignorere meg på grunn av et stikk skyldfølelse. Jeg forsto at han fikk skyldfølelse, det er jo tross alt ulovlig. For det er ikke lov, det er over hodet ikke lov at en lærer forelsker seg i sin elev. I grunn skal ikke aldersforskjellen ha noe å si. Læreren kan godt være 30, og eleven 29, men i dette tilfelle er aldersforskjellen svært så stor, faktisk enorm når du tenker over det. Hvis jeg sa at en mann på 34 var forelsket i ei jente på knapt 16, ville du trodd det? Vel, muligens. Men hvis jeg fortalte deg at ei jente på knapt 16 var forelsket i skolens mest forhatte lærer som var 18 år eldre, tror jeg du hadde begynt å tvile på meg. Men det er sant, ren fakta. Det var nemlig det jeg var, forelsket i læreren. Men det forhindret likevel ikke flauheten jeg følte for å være i samme rom som han, og 20 andre elever. Faktisk gjorde det at følelsen bare ble forsterket. Jeg var redd for at de andre elevene skulle forstå denne ulovelige forelskelsen, og hvordan de ville reagere.


 

Jeg så opp fra den tomme skriveboka, lærer Jan Ove sto med ett hvitt kritt i hånda foran tavla. Han var akkurat forklart om algebra. Matte, faktisk ett av de fagene jeg var dårligst i. Det er vell kanskje litt ironisk at de fagene Jan Ove underviser i, er de fagene jeg stryker i. Men jeg greier ikke konsentrere meg, jeg tenker konstant på han. Hva han har på seg, de grasiøse bevegelsene han gjør, selv bare når han strekker hånden ut etter kaffekoppen som står på pulten hans, eller hvordan de hvite tennene skinner fram hver gang han plasserer de lyseblå øynene sine i meg.

 

Jan Ove famlet med blikket rundt i klassen, og møtte tilslutt mitt. Den skimtet sollys inn fra takvinduet i samme øyeblikk, som traff han. Så vakker han var. Jeg merket jeg rødmet helt ned til tærne. Fort gikk blikket mitt ned mot pulten. Det var så vidt jeg torte å snu på hodet for å se om noen hadde fanget opp det lille øyeblikket. Jeg pustet lettet ut. Det virket som folk flest var opptatt av enten matteleksene, eller guttenes patetiske forsøk på å se puppene til Hilde.

 

Jeg konsentrerte meg om matten igjen. Men i sideblikket så jeg Jan Ove komme mot meg. Jeg kjente hjerte gå i full galopp opp mot halsen og nesten ut munnen. Rødfargen blusset opp, og det rant nesten en dam ned fra pannen min.

 

”Marlene, kan jeg snakke med deg under to øyne?” Spurte han, lavt nok til at kun jeg kun jeg kunne høre det. Jeg nikket, svakt nok til at bare han kunne se det.

 

Jeg reiste meg opp, sakte. Jeg så at Silje så på meg.

 

”Hvor ska du a?” spurte hun eplekjekt. Jeg mumlet noe om å gå på do, men jeg hørte egentlig ikke etter. Hva kom til å skje når han skulle ”snakke” med meg? Ville det skje noe? Hjernen min var full av slike tanker. Jeg hadde jo vært forelsket i læreren min så alt for lenge, og nå viste det seg at han, muligens, følte det samme? Jeg gikk ut døra fra klasserommet. Jan Ove hadde sakt til meg at jeg møtte vente en liten stund utenfor døren. Etter noe som virket som evigheter, men antagelig bare var ett minutt, kun lærer Jan Ove ut.

 

”Bli med opp på loftrommet, er du snill” sa han. Stemmen var ikke hard slik den brukte å være inne i klasserommet, men myk som fløyel. Jan Ove geleidet meg opp den nærmeste trappen, og inn den første døren vi kom til, innenfor satt mamma og pappa. Hva var det som foregikk?

 

”Marlene,” sa Jan Ove. ”Din mor og far er her for å diskutere de lave karakterene dine. I det siste har jeg gjort alt jeg kan for å prøve å forbedre karakterene dine i matte, naturfag og norsk. Jeg har prøvd å hjelpe deg så ofte jeg kan, men det går bare ikke lengre. Både dine foreldre og jeg har gått tom for ideer for hvordan du kan forbedre deg. Vi vet rett og slett ikke hva vi skal gjøre med deg mer.”

 

Plutselig merket jeg at klumpen i halsen min bare vokste og vokste. Hjertet mitt sank ned i magen. Jeg hadde missforstått alt. Hele denne tiden mens jeg trodde læreren min var forelsket i meg, var det bare fordi han prøvde og forbrede karakterene mine. Jeg merket tårene blusset på. Jeg blunket og kjempet imot dem. Jeg skulle ikke stå her å grine framfor læreren min som en liten unge. Jeg skjønte nå at de følelsene jag hadde for han, ikke var gjensidige. Men det forhindret likevel ikke det faktumet at jeg fortsatt brydde meg om hvordan han så på meg, eller hva han sa om meg.

 

Etter en lang diskusjon om hvordan jeg skulle kunne forbedre karakterene mine, vendte mor og far tilbake til arbeid. Jeg skulle akkurat til å vende tilbake til timen, da jeg kjente en arm som holdt meg tilbake. Jeg snudde meg rundt å så lærer Jan Ove rett inn i øynene.

 

”Jeg vet hvorfor karakterene dine er så dårlige, Marlene” sa han. Han gikk mot døren. Jeg hørte at han fikset med nøkkelknipet sitt, deretter kom det et lite klikk. Jan Ove snudde seg og gikk mot meg. Han strakte hendene ut etter meg, og trakk meg godt inn til han. Jeg begynte å føle meg varm igjen. Dette var bare feil. Jeg likte ikke at han tok på meg. Selvfølgelig, jeg var jo dødsforelsket i han, men var jeg egentlig det? Dette kunne jo ikke stemme, dette var ikke rett. Jeg merket hendene til Jan Ove åle seg inn under skjorta mi. Jeg prøvde å vri meg unna, men han hold meg bare hardere.

 

”Slutt” hikstet jeg da jeg merket at armene hans kom litt lengre opp enn forventet. Jeg merket at tårene strømmet på. Han la hånden sin over munnen.

 

”Slapp av, jeg skal ikke gjøre deg noe vondt. Hysj, hysj snuppa. Alt skal ordne seg”. Han gjentok de samme ordene mens han fortsatte og føre hendene sine lengre og lengre ned. Og jeg trodde han på en måte, ikke aner jeg hvorfor, men det han sa ga mening inn i hodet mitt, samtidig som det han gjorde var over hodet ikke rett. Jeg prøvde å tenke positivt, snart var det over. Men jeg greide det ikke, hendene hans var rett ved trusekanten nå. Rommet vi befant oss i lå helt på toppen av bygningen, som også var kjent som Bispehaugen skole. Rommet var helt uten vinduer, isolert fordi det en gang hadde vært et musikkrom, og kun en vei ut. Ingen kunne høre mitt skrik, ide han la meg ned i bakken, og vrengte klærne mine av.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil