Regnet silte ned rundt meg. Jeg hørte det mye bedre når jeg sto stille. Et sakte, jevnt sus. Jeg var kommet halvveis gjennom Kirkeskogen. Når jeg snudde meg, kunne jeg ikke lenger se gjerdet eller den åpne porten, ikke engang spiret på kirken.

Det var morgen, og jeg skulle til skolen. Jeg sto stille i noen sekunder for å se om jeg kunne finne ut hva det var jeg hadde hørt. Jeg var ikke redd. Dette var skoleveien min. Jeg hadde gått gjennom skogen i fem år. Bare til skolen, hjem gikk jeg Rogneveien, sammen med noen fra klassen. Til skolen gikk jeg alene. Det var fint i grunn. Særlig om høsten, når det ble litt mørkere hver morgen. Og passe kaldt. Jeg likte det. Ingen andre enn meg ute på veiene. Gule lys i noen av vinduene på husene. Så stille at jeg kunne høre hvordan lyden av skrittene forandret seg etter som jeg gikk på jord, sand eller plasket i en søledam. Når det regnet hørte jeg nesten ikke annet enn knitringene fra det svarte, glatte regntøyet. Men nå hadde jeg altså hørt noe. Et smell. Hva kunne det være?

Jeg bestemte meg for å undersøke det når jeg var ferdig på skolen, slik at jeg ikke kom for sent. Etter seks utrolige slitsomme skoletimer, gikk jeg Rogneveien hjem sammen med vennene mine. Jeg skulle heller gå til skogen litt senere, jeg måtte skrive en viktig skoleoppgave først. Da jeg kom hjem, hang det en lapp på ytterdøra: ’’Kom til Kirkeskogen kl.8!’’

Hjertet mitt begynte å dunke fortere. Jeg ble litt redd, tenk hvis det hadde noe med det smellet jeg hørte?Jeg tenkte ikke noe mer på det, og begynte med skoleoppgaven min. Da jeg ble ferdig med oppgaven, så jeg på klokka: fem på åtte!

’’Oi’’, tenkte jeg. Jeg tok på meg jakka og gummestøvlene mine. Jeg tok med meg lommelykten og småløp bort til skogen. Jeg så en skygge borte ved noen trær. Jeg skrudde på lommelykten og lyste innover der jeg så skyggen, men jeg kunne ikke se noe. Jeg gikk lenger inn. ’’Hallo?’’ ropte jeg.

Rett foran meg lå det en stor stein, den hadde aldri ligget der før. Jeg så en hånd som stakk ut under steinen, det var en barnehånd. Kanskje det var det som var det store smellet jeg hørte? ’’Men hvordan kan noen ha fått en så stor stein ut hit?’’ tenkte jeg. Jeg fikk frysninger over hele kroppen. Jeg hørte noen som tråkket på en kvist bak meg. Jeg snudde meg sakte. Der stod det en mann kledd i svart drakt med hette. Han hadde en kniv i hånden. Jeg pustet tungt, tenk hvis han skulle drepe meg? Jeg ville begynne å løpe, men jeg klarte ikke. Det var som om beina mine sto fast i sement. Skikkelsen løftet hånda med kniven bakover hodet. Jeg så kniv kom nærmere og nærmere brystet mitt. Jeg skrek. Jeg kjente noe som stakk i brystet mitt. Plutselig begynte alt å gå rundt for meg, og alt ble helt stille. Jeg så ingenting lenger, det var som om jeg hadde snurret hundre ganger, rundt og rundt. Jeg gikk ned på kne og overkroppen falt på den løvdekte bakken.

Dagen etter fant politiet meg. Foreldrene mine hadde meldt meg savnet. De var helt fra seg og de visste ikke hvor de skulle gjøre av seg. Jeg lå der i skogen på løvet. Kroppen min var helt blå, øynene åpne og munnen var lukket, men full av størknet blod.

Det ble holdt en veldig trist begravelse, og kirken var helt full av folk. Mange gråt, noen bare satt der som stive stokker. Jeg hadde fått en hvit kiste, sånn som jeg ønsket meg. Jeg hadde sagt til foreldrene mine at jeg ville ha det, når jeg døde 90 år gammel. Men jeg ble drept da jeg var 14 år i stedet. Politiet har ennå ikke funnet ut hvem som drepte meg. Men jeg håper de finner han som drepte meg. For man vet aldri når en morder dreper igjen…