Søk i stiler
 

Ikke normal, men annerledes


En novelle om sterke følelser.
Sjanger:NovelleLastet opp:06.12.2009
Språkform:BokmålForfatter:Anonym
Tema:Homofili
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook


Hvorfor meg? Hvorfor må jeg være annerledes? Jeg vil jo bare være som dem, helt normal. Selv om de andre ikke vet at jeg er annerledes, er det ikke så lett å være det. Jeg har vel visst det hele livet, at jeg var annerledes. Jeg har likevel aldri klart helt å akseptere det. Helt fra jeg ble forelsket første gang har jeg visst det. Jeg vet ikke helt når det skjedde, tror det kom gradvis, men det verste var at jeg ikke kunne si det til henne.

 

Hun hadde langt brunt krøllet hår, nydelige blå/grønne øyne, et vakkert smil og en utstråling som fikk hjertet mitt til å banke ekstra fort hver gang jeg så henne. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var jeg egentlig likte ved henne. Jeg ble nesten gal av ikke å kunne si det til henne, men jeg kunne ikke si det. Hvordan ville hun reagere?

 

Likevel tenkte jeg støtt og stadig på hvordan jeg skulle si det. Skulle jeg gå rett på sak? Si at jeg måtte snakke med henne, si at jeg var blitt forelsket i henne. Skulle jeg skrive det til henne? Eller skulle jeg la det hele være, bare la følelsene ligge? Det ble til det siste. Ta den enkleste veien ut og satse på at følelsene gikk over av seg selv.

 

Vi snakket nesten aldri sammen, ikke det at vi var uvenner, vi snakket bare ikke sammen. Jeg prøvde å unngå og snakke med henne. Du får jo ikke fram så mye fornuftig når hjertet prøver å hoppe ut av brystkassa på deg, varm som en brennende vedkubbe og derfor ildrød i fjeset. Jeg følte også at hun unngikk meg, men det var vel bare innbilning. Det jeg ikke visste var at hun faktisk ikke var helt normal, men litt annerledes. Akkurat som meg.

 

Så var det i frikvarteret på skolen hun kom bort til meg - jeg må snakke med deg. Hjertet mitt banket dobbelt så fort nå. - Ok, hva er det? Svarte jeg på mest mulig normal måte. - Ikke her, bli med meg. Jeg fulgte etter henne til hjørnet av skoleplassen. Der sto vi helt stille, hørte bare de andre på skoleplassen i bakgrunnen.

 

- Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det. Sa hun usikkert - Hva da? Spurte jeg så konstant jeg kunne med puls på nærmere 200. - Jeg må bare få sagt det til deg, jeg klarer ikke ha det sånn lenger. Sa hun med rolig og balansert stemme. - Jeg liker deg.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

Mathias
20.03.2010 21:43

Bra!
0
anbefalinger
Utrolig bra novellle! Jeg ble faktisk litt trist da jeg oppdaget at den sluttet så fort. Jeg vil gjerne vite hvordan den slutter! Men ellers kjempebra ^^

Kiki
22.12.2011 18:58

Bra!
0
anbefalinger
Litt kort men SUPER!!!!


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.018 sec - 1 pageviews