Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Marcus

Marcus

Handler om ei jente som ikke har det så bra, men så møter hun Marcus, som forandrer livet hennes.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
30.08.2009
Tema
Sjekking


Jeg er ikke populær. Har ikke så mange venner, og er ganske sjenert. Jeg har dårlig karakterer, og snakker ikke så mye i timen. Men jeg har en bestevenn. Hun heter Maria.

 

Jeg bor på et lite tettsted hvor alle kjenner alle. Kjedelig sted egentlig. Foreldrene mine er skilt, og jeg har en lillesøster, som er 12 år. Selv er jeg 15. Kjæreste, det har jeg heller ikke. Det bryr jeg meg ikke noe særlig om. De fleste jentene i klassen har det. De prater om dem hele tiden. Hvor fin han er, hvor snill, og hvor bra de har det sammen. Sannheten er at jeg blir nesten litt kvalm av å høre det. Særlig på mandager, da helgen nettopp har sluttet. De fleste jentene er hos kjæresten sin i helgen, og da er det jo klart at man får høre det på mandag. Det irriterer meg, men jeg vet ikke hvorfor. Det er jo bra at dem har en som gjør dem glad. Men det plager meg a likevel. Alle er så jævlig glade, når jeg ikke har det så bra.

 

Det var fredag, og jeg hadde nettopp hatt en prøve. I samfunnsfag. Jeg fikk 4-. Jeg var egentlig litt fornøyd. Vanligvis pleier jeg å få en 3’er. I klasserommet sitter jeg helt bakerst. Maria sitter ved siden av meg, ved vinduet. Og en som heter Ellen sitter på andre siden. Hun pleide å være min og Maria sin venn. Bestevenn faktisk. Men sånn er det lenge siden det har vært. Hun har fått en ny venn, som heter Julia. Og Ellen har kutta oss helt ut. Hun sier ikke hei, hun ser ikke på oss engang. Det er som vi ikke har kjent hverandre før. Det er tragisk egentlig. Jeg blir bare så utrolig irritert bare jeg hører at hun snakker. Og når jeg ser henne.


 

Jeg kan nesten ikke vente til høsten. Jeg skal søke på videregående, og bort fra denne skolen. Alle menneskene, og alt det andre. Jeg er så lei. Lei av de populære som går så bra kledd, siden de har så mye penger. Lei av guttene, som tror de er så kule, men som egentlig er så barnslige. Og alle som skryter av de bra festene de har vært på. Jeg er rett og slett lei. Jeg vil bare løpe ut av klasserommet. Jeg vil skrike. Gråte. Hva som helst for å få meg bort fra dette stedet.

 

Det var da det ble forandret. Den nye nabogutten Marcus. Han er så snill mot meg. Han forstår meg på en måte ingen andre gjør. Får meg til å le, på mine dårlige dager. Som jeg har ofte. Vi har blitt så gode venner i løpet av den måneden han har bodd her. Han er egentlig ganske kjekk. De brune øyne står til det mørke håret hans. Og han har det vakreste smilet.

 

Og en kveld stod vi på trappa mi. Vi hadde nettopp vært ute og gått en tur. Jeg skulle til å gi han en klem, da han plutselig kysset meg. Jeg skjønte ikke hvorfor han gjorde det. Jeg ble så veldig overrasket. Da han avbrøt kysset, så jeg rart på han. Men han bare smilte og gikk. Jeg ville gå etter å spørre han om hvorfor han kysset meg, men jeg gjorde det ikke. Jeg ville ikke ødelegge det gode øyeblikket. For det var et bra øyeblikk.

 

Da jeg kom hjem fra skolen, to dager etter, så jeg at Marcus satt på trappen borte hos han. Da han fikk se meg, løp han bort til meg. Han ga meg en klem, og sa at han ville snakke med meg. Jeg smilte, og sa at vi kunne gå inn til meg. Vi tok av oss på skoa og gikk opp på rommet mitt, som er i andre etasje.

- Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, jeg ville vel egentlig bare snakke om kysset, sa Marcus, da vi satt oss på sengen min.
- Kysset, ja, sa jeg. Jeg latet som jeg ikke hadde tenkt på det, men det har jeg jo. Jeg har tenkt på det i hele går, og i hele dag. Jeg lurte veldig på hvorfor han kysset meg, men samtidig vil jeg ikke høre han si at det var en feil. For det ville jeg ikke. Jeg ville ikke høre at det kysset ikke var meningen. Sannheten er jo at jeg likte kysset, og jeg kunne gjerne kysset han igjen.
- Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Det bare skjedde på en måte. Jeg burde trekke det tilbake, men det vil jeg på en måte ikke. Jeg likte å kysse deg, jeg gjorde det. Og jeg er ikke lei for at jeg kysset deg, sa han og så på meg. Jeg så på han og smilte. Han hørtes så duste ut.
- Ikke jeg heller, sa jeg overrasket over meg selv – Faktisk så likte jeg det også. Og jeg ville gjerne gjort det igjen. Jeg så på Marcus. Han kom nærmere meg. Først smilte han, og så kysset han meg mykt.

 

Denne gangen var det mer lidenskapelig. Jeg visste da i mitt hjerte, at det var dette øyeblikket som skulle forandre alt. Denne gutten, som er så flott og god, snill og grei, søt og kjekk, skulle forandre livet mitt. På en bedre måte. Snu min verden opp ned. Gjøre meg lykkeligere. For det er denne gutten jeg vil være sammen med. Marcus. For et vakkert navn.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil