Tut, bip, pip, det var lyden av maskinen som sto på sykehuset. Jeg har blitt forfrosset og har ligget på sykehuset snart en måned. Jeg sliter med psykiske problemer etter den dramatiske opplevelsen. Jeg har ofte besøk av vennene mine. Men jeg vill alltid savne en av dem. Hvem det er og hvordan det skjedde skal jeg fortelle deg nå.

Klassen var på vei opp til Spåtind, vi skulle sove der i to netter. Alle hadde pakket sakene sine og satt klare på bussen. Lærene gikk gjennom reglene. Og så var turen i gang og alle var glade og fornøyde. Jeg, Lise og Siri skulle sove i samme telt. Da vi endelig var kommet fram, løp alle ut av bussen og begynte å gå.  I starten gikk det greit å gå oppover men etter hvert ble det veldig slitsomt. Jeg hadde glemt å spise frokost den dagen, for jeg var så spent på turen, så jeg hadde ikke mer næring. Alle de andre hadde allerede gått forbi, så vi tenkte at det ikke gjorde noe om vi stoppet og tok oss en matbit.

Jeg spiste to skiver med salami og så var vi klare for å gå igjen. Vi slet oss oppover de siste bakkene. Etter ca 4 og en halv time hadde vi endelig nådd toppen. Alle hadde stått og ventet på oss oppe på toppen så vi begynte straks å gå nedover til leier plassen. Det var heldig hvis ikke så langt maks en halvtime og gå. Da vi hadde kommet fram, tok alle og fant seg vær sin leierplass. Vi tok den høyeste plassen av alle, det var akkurat ikke den smarteste plassen. Det merket vi på kvelden da det begynte og blåse og pøse ned. Etter telte var slått opp, pakket vi ut stormkjøkkenet vårt og lagde i stand makaroni med pølsebiter. Noen av jentene og guttene lagde en slags utedo, egentlig var det vell bare et hull som man kunne gjør fra seg i, vi ande gjorde vel litt narr av hele iden og satte oss i buskene i stede.

På kvelden hadde lærene ordnet et digert bål som vi kunne kose oss rundt. Det var ekstremt kaldt på fjellet den kvelden. Så Jeg, Lise, Siri, Jostein og Markus gikk til telte vårt for å spille litt kort. Da klokka var rundt elleve gikk Jostein og Markus ut for å hente noe potetgull. Akkurat i det de gikk ut av telte begynte det og pøse ned. Telte deres lå et stykke unna, så de ble vell antagelig dyvåte, de kom i hvert fall ikke tilbake.

Litt sener fikk vi en meld om at de ikke turte å ta sjansen på å gå ut for det var så mye tåke. Vi fortsatte å spille litt kort, etter hvert ble det veldig kjedelig så vi bestemte oss for å sove. Klokka var bare litt over tolv, så ingen av oss klarte å sove. Lise måtte så inndelig på do, så jeg bestemte meg for å bli med henne. Siri turte ikke å bli igjen alene, så hun ble med hun også. Vi pakket oss inn i klær og tok på oss støvlene og gikk ut. Tåka var verre enn vi hadde trodd. Vi holdt hverandre i hende for og ikke miste hverandre. Plutselig hørte vi noe bak oss, og et sterkt lys kom rett opp i fjeset vårt. Først ble alle lettet for vi trodde det var en av lærene våres, men det viste seg og være en helt annen person enn det vi hadde gjettet. Da den ukjente personen senket lomme lykten sin, så vi ansiktet. Det var en mann, han hadde et digert ansikt, brune tenner og øynene lyste opp som to katte øyne. Jeg husker at vi skrek og begynte å løpe, han kom etter oss, han holdt en øks i hånda. Han skrek noe etter oss, husker ikke akkurat hva det var.

Vi løp oppover mot toppen. Vi måtte klatre opp en steinrøys, plutselig skrek Lise, hun hadde sklidd ned steinrøysa. Vi løp ned for å dra henne opp, men vi kom for sent. Den skumle mannen hadde allerede tatt tak i beinet hennes. Vi dro så hardt vi kunne men han var for sterk. Vi prøvde å hive steiner på han, men det hjalp lite. Plutselig slapp han taket i Lise og vi klarte og komme oss opp på toppen.

Vi verken så eller hørte han, kanskje han hadde gitt opp.  Akkurat i det vi skulle gå nedover hørte vi pusten hans i nakken. Vi snudde oss sakte rundt, der sto han og han var ikke særlig blid. Han tro til seg Lise. Hun prøvde å stritte i mot, men det var håpløst og til slutt ga hun opp. Vi prøvde og rive henne ut av armene hans men det var umulig. Han hevet øksa og kuttet av det ene benet til Lise. Vi var målløse, han var helt gal i hodet. Vi skjønte at det ikke hjalp Lise at vi prøvde noe mer. Vi løp nedover, og han kom etter. Men vi var raskere enn han. Vi gjemte oss i en liten hule rett nedafor steinrøysa, han løp rett forbi oss og hev fra seg Lise.

Vi listet oss ut og dro med oss Lise inn i hula. Det var umulig og redde henne, hun hadde mistet for mye blod. Vi tok av oss klærne og prøvde å stoppe blødningene hennes, men det nyttet ikke. Etter ca en time var Lise død. Vi var i et stort sjokk. Vi tok på oss klærne igjen. Og la Lise der den gale mannen hadde kastet henne fra seg. Vi turte ikke annet i tilfelle han skulle komme tilbake. Vi hakket tenner og satt og tviholdt rundt hverandre. Ingen av oss sa noe, vi hadde mistet vår bestevenninne og det var ikke en enste ting vi kunne gjøre.

Endelig begynte det og lysne. Men tåka var der enda og det var umulig og se ut. Vi turte heller ikke å ta sjansen på og finne leieren i tilfelle han fortsatt var der ute.

På leier hadde plassen alle begynt og pakke ned teltene, og lærene skulle til å rope våres navn da noen sa at vi var borte. Det ble satt i gang stor leteaksjon. De lette cirka i en time, da tilkalte lærene rødekors. Det ble sendt ut hellekoptere og hunder i fjellet.

Klærne var fortsatt våte og kroppen begynte sakte men sikkert og miste følelsen. Siri hadde litt mer klær enn meg, så hun holdt rundt meg og prøvde og varme meg opp. Vi visste ikke noe om leteaksjonen som pågikk, vi kunne så vidt skimte kroppen til Lise utenfor hula. Mange tanker strømmet igjennom hodet mitt. Jeg klarte ikke gråte, hele opplevelsen var altfor sinnssyk. Jeg og Siri hadde ikke klart å sove, med tanke på Lise og den skumle mannen som fortsatt var løs. Jeg var usikker på om vi kom til å slippe ut herifra i livet.

Etter en cirka times tid hørte vi et helikopter lyd. Jeg klarte ikke røre meg, men Siri tok sjansen og løp ut. Hun ble ikke sett i starten men etter hvert Landet helikopteret ved siden av hula. Siri holdt opp liket til Lise og ga det til den ene mannen i helikopteret. Han var sjokkert over hva han så, han begynte og stamme. Han sa noe som, ehh eer ddet ikke een pperrson ttiill? Jo da, hadde Siri svart. Så kom de med en slags båre og tok meg med inn i helikopteret. Mer husket jeg ikke, for jeg besvimte på turen hjem.

Jeg rakk så vidt å gå i begravelsen til Lise. Alle gråt unntatt meg. Det falt ikke eneste tåre. Dagen etter spurte jeg psykologen om hva det kunne være, hun sa at det var nok fordi jeg var blitt så skrekkslagen etter opplevelsen i fjellet at jeg ikke klarte å gråte. For jeg var jo lei meg, jeg var ekstremt lei meg for at min bestevenninne var død. Hver dag tenker jeg på om det var noe mer jeg kunne gjort, noe som kunne reddet henne. Jeg og Siri snakker sammen hver dag. Det kommer nok alltid til å være et hull hjertet mitt, og livet vil nok aldri bli det samme igjen. Men en ting er sikkert, det kan ikke bli verre.