Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Jennifer

Jennifer

Historien handler om en jente, som blir venn med en gutt. Men hun vil avbryte vennskapet fordi guttens kjæreste ikke vil at de skal være venner.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
26.09.2008

Jennifer satt på stranda. Hun satt helt alene. Hun tenkte på hvordan det var å flytte hit, til Tree Hill. Det var så spennende med et nytt sted. Hun hadde gledet seg fra første stund. Plutselig stod Marcus bak henne.

- Det er vakkert her. Jeg kommer ofte hit for å tenkte. Det er det beste stedet vis man vil være alene, sa han mens han satte seg ned ved siden av Jennifer.

- Men det funka vel ikke for meg, sa Jennifer som en fleip- Hva gjør du her? Tenk om Stacie for vite om det, sa henne mer alvorlig.

Men Marcus bare smilte.

 

Da Jennifer først flytta til Tree Hill traff hun Marcus. De ble gode venner helt til Marcus’ kjæreste, Stacie fikk vite om venn skapet. Hun truet Jennifer. Ligg unna kjæresten min, eller skal du få angre. Og Jennifer holdt seg unna, men Marcus begynte å snakke med henne, bak Stacies rygg.

- Hva med det, jeg bryr meg ikke noe om det. Jeg må få være med hvem jeg vil. Og akkurat nå, vil jeg være her å prate med deg. Marcus bare så på Jennifer.

- Du forstår ikke. Det at du prater med meg, og er med meg. Det går utover meg, og ikke deg. Og jeg har fått nok uvenner i løpet av de to månedene jeg har bodd her, sa Jennifer og så utover havet. Det plaget henne at Marcus ikke forsto. Hun hadde ikke lyst til å være uvenn med Stacie, men det ville hun være vis Marcus ikke holdt seg unna henne.

- Det er ikke det at Stacie ikke liker deg, men hun føler seg truet av deg. Hun ser at folk egentlig liker deg, og hun tåler ikke det. Hun har alltid vært skolens mest populære jente, og når du kom, ble det ikke enkelt for henne. Du ble venner med hennes venner, og meg. Alle likte deg.

- Helt til Stacie begynte å snakke driit om meg, og alle trakk seg unna, sa Jennifer.

Hun reiste seg opp. Og gikk bortover stranden.

 

Når hun først kom hit, fikk hun mange venner. Og det likte ikke Stacie, for folk snakket mindre med henne, og hun begynte å snakke driit om Jennifer. Og folk begynte å trekke seg unna henne. Alle unntatt Marcus. Stacie fikk vite at de var venner, og truet Jennifer.

- Er det, det du vil. At vi ikke skal være venner? Marcus kom etter henne. Han så på Jennifer. Han så trist ut. Jennifer visste ikke hva hun skulle svare. Hun ville jo at de skulle være venner, men hun visste at de ikke kunne være det.

- Ja. Nei. Jeg veit ikke, helt. Vi kan ikke være venner. Og jeg vil ikke at Stacie skal være sint på meg i en evighet heller.

- Men hun kommer til å være det. Du stjal jo vennene hennes, og nesten meg, sa Marcus. Han hørtes sint- Vettu, du er ikke den personen jeg trodde du var. Jeg trodde vel kanskje at du ikke brydde deg om hva andre syns, og sier. Jeg tok så feil. Du bryr deg. Du er redd for at andre ikke skal like deg, og du prøver så hardt for at alle skal like deg. Men vet du hva. Det er ikke så mange som liker deg lenger, og nå er ikke jeg så sikker på at jeg liker deg heller, sa Marcus. Så gikk han. Og Jennifer stod igjen med en hva-faen-skjedde? Følelse.

 

Hun så Marcus forsvinne bak noen trær. Hadde han rett, var hun redd for hva andre syns. Var hun redd for at ingen skulle like henne. Jennifer visste at det var sant. Og hun skjønte nå, at det var teit av henne.

 

Jennifer satt på en benk i skolegården. Hun så på Marcus, som stod sammen med Stacie og vennene hennes. De stod og snakket og lo, og Marcus så glad ut, men så, så han Jennifer. Og ansiktet han forandret seg fra glad til surt.

- Vettu, jeg håpet på at Marcus skulle dumpe henne i fordel for deg, sa en jente som satte seg ved siden av Jennifer.

 

Jennifer så rart på henne. Hun forsto ikke hva hun mente.

- Vel, Du er mye bedre enn Stacie. Jeg veit ikke hva Marcus ser i henne, og hva vennene hennes ser i henne. Hun er den verste personen jeg har kjent, sa jenta.

- Han vil ikke snakke med meg, han sa det tydelig i går. Det var min feil. Jeg sa at vi ikke kunne være venner, sa Jennifer- Var det feil av meg? Å skyve han vekk.. Jennifer så på jenta.

Hun hadde innsett at hun hadde gjort noe galt. Hun hadde ikke fått sove i natt, pga. det Marcus sa, om det med at hun var redd for hva andre syns.

- Kom! Vi går herfra, sa jenta og reiste seg. Jennifer ble med henne.

- Jeg heter Naomi by the way.

- Jeg er Jennifer.

Naomi smilte.

 

De gikk fra skolen, og ned til sentrum. Jennifer tenkte at Naomi hadde dårlig innflytelse på henne, men nå hadde hun sjansen til å få en venn. En ganske snill en også. En som ikke var som Stacie, eller noen av vennene hennes.

- Jeg og Stacie var bestevenner på barneskolen, men når vi begynte på ungdomsskolen, ble hun en helt annen person. Verre person. Så jeg gadd ikke å være venn med henne mer. Hun ble sammen med Marcus, og fikk nye venner, sa Naomi og lo.

 

Jennifer fikk nesten sjokk da hun hørte hva Naomi sa. Hun kunne aldri tenke seg at Naomi hadde vært venn med Stacie. Og verre. Bestevenn med Stacie. Og Jennifer måtte le.

- Det skulle jeg likt å se. Du og Stacie som venner. Hvordan bestevenner var dere a? Jennifer smilte.

- Vettu, Stacie var ganske kul, og utrolig snill. Hun var den beste vennen man kunne få. Serr. Naomi tok armen rundt Jennifer.

Naomi var i alle fall ikke sjenert når det gjaldt nye mennesker, og det var jo bra. For det var ikke Jennifer heller.

- Du er egentlig ganske kul, du.. I følge ryktene så er du den hora da.

Jeg er glad jeg møtte deg, sa Naomi.

- Rykter er rykter. Sant er sant. Og ryktene er ikke sanne. Men på en annen side, veit jeg jo ikke hva ryktene er, men jeg veit at de ikke er sanne. Jeg er alltid forsiktig med hva jeg sier og gjør. Jennifer smilte.

 

Jennifer gikk tur i parken fredag kveld, da hun så Stacie langt foran henne. Og hun likte det ikke. Hun kunne jo ikke snu akkurat. Det ville vært dumt. Hun gikk langsomt. Men Stacie fikk øye på henne, og hun fortet seg bort til Jennifer. Og plutselig stod hun foran henne.

- Det er trist, det med Marcus! At han ikke vil snakke med deg mer, sa hun med en spydig stemme- Vel du fikk som fortjent.

- Vet du hva som er trist? At Marcus i det hele tatt er sammen med deg. Jeg syns synd han, for at han har så dårlig smak. Han liker vel bare horer, som deg, sa Jennifer. - Du for hilse han da. Takke han for sexen vi hadde her om dagen. Du har aldri nevnt at han har et talent. Trist at han ikke for brukt det på noe mer nyttig. Jennifer smilte.

 

Hun kunne se at Stacie ble sint. Men hun brydde seg ikke noe om det. Hun gikk bare videre. I et øyeblikk syns hun selv at hun var ganske kul.

- Åh, da blir vel du en hore også da, ropte Stacie etter henne.

- Det hjelper ikke å spille kul mot meg skjønner du.. Stacie kom bort til henne.

- Jeg sier bare det jeg mener, sa Jennifer. Og akkurat da kom Marcus.

- Wow, er dere venner nå eller? Fleipet han med en sur stemme. Han kysset Stacie. Jennifer var sikker på at det bare var for vise seg frem. Men man kunne se at Marcus ikke ville at det skulle være sånn. Akkuratt nå så han ikke så veldig glad ut.

- Ligg unna meg og Marcus, sa Stacie med en vennelig stemme. Hun var sikkert snill akkurat der og da bare fordi Marcus var der.

- Det er vel omvendt, er det ikke? Det er jo deg eller Marcus som kommer til meg hele tiden. Jeg gjør ikke en drit.

Jennifer gikk videre. Hun orket ikke å stå å prate med dem. Hun ville ikke se Marcus. Han var sint på henne.

 

Det var lørdag kveld og Jennifer var hos Naomi. De satt på rommet hennes og lakkerte neglene til hverandre.

- Serr, hva sa de? Spurte Naomi eller at Jennifer hadde fortalt at hun hadde møtt Stacie i parken, og så etterpå kom Marcus.

- Stacie sa at jeg fortjente at Marcus ikke snakket med meg, også sa jeg at jeg og Marcus hadde sex her om dagen, at han hadde et talent, og at det var syns at han kastet det bort på hu. Jeg bare kødda med det da, men hun så ganske sur ut. Og litt senere kom Marcus. Han kyssa Stacie rett foran tryne mitt. Sikkert bare for å vise seg frem ass.. Jennifer blåste på den ene ferdiglakkerte hånden.

- Sikkert! Så hva er greia med deg og Marcus egentlig? Først ble dere venner og nå snakker dere ikke sammen.

- Vi var gode venner, helt til Stacie fant det ut. Hun truet meg, og da sa jeg til Marcus at vi ikke kunne være venner. Men han hørte ikke etter. Han fant meg på stranden her om Tirsdag. Jeg sa vi ikke kunne være venner pga Stacie. Men han sa han kunne være venner med hvem han ville, og at han ville være venn med meg. Også spurte han meg om jeg ville at vi ikke skulle være venner. Jeg sa at vi ikke kunne. Også begynte han å bable om at jeg var så redd for hva andre syns, og at jeg var redd for at andre ikke skal like meg.. Og vettu han har rett. Marcus.

- Du er egentlig keen på han, og han er keen på deg. Du må fortelle han at han hadde rett. Finn han og si det du føler. Naomi satte seg opp i senga. Hun ble plutselig veldig iverig.

- Fortell han at du liker han. At du vil være sammen med han, for du vil jo det. Ikke sant?

- Jeg vet ikke. Jeg tror det. At jeg liker han. Jennifer reiste seg og gikk mot døra- Jeg går å finner han. Jeg burde fortelle han hva jeg føler, sa Jennifer og forsvant ut døra.

 

Hun gikk hjem til han. Og han åpnet døra.

- Jennifer! Hva gjør du her? Vi kan ikke se hverandre mer.. Han var på vei til å lokke døra, men Jennifer gikk fort inn døra. Hun stod i gangen.

- Kan vi ikke, eller vil du ikke. Jeg er lei for det som skjedde på Stranda. Om det jeg sa, og det du sa. Du hadde rett. Jeg er redd for hva andre syns om meg. Jeg vil at alle skal like meg. Det er sånn jeg er. Men nå bryr jeg meg ikke. Jennifer smilte, så kysset hun Marcus. Dypt. Han avbrøt kysset.

- Hva? Du kan ikke bare komme her og forte..

- Jeg vet det, og jeg er lei for det. Men jeg vil være sammen med deg. Jeg elsker deg. Jeg vet at du liker meg også. Vis du gir meg en sjanse til, skal jeg ikke rote det til, sa Jennifer. Hun ventet på at Marcus skulle si noe, men han fikk ikke frem et ord, på en stund.

- Jeg er sammen med Stacie. Jeg liker henne. Jeg er lei for det også, men du må gå, sa Marcus og åpnet døra. Han skjøv Jennifer ut døra. Så lukket han den igjen. Og Jennifer forsto ikke hva som nettopp skjedde. Hun skulle sagt det annerledes. Hun ble så lei seg. Hun gikk hjem til Naomi.

 

Det var mandag morgen og Jennifer gjorde seg klar for å gå på skolen. Hun stod på badet og sminket seg. Egentlig trengte hun ikke å sminke seg. Det var jo ikke akkurat noen og måtte sminke seg for. Den eneste gutten hun ville sminke seg for, var ikke interessert. Jennifer gikk ned for å spise frokost.

- God morgen, vennen. Sovet godt. Moren satt på kjøkkenet og drakk te.

- Jada, kjempe godt ass. Skal ikke du på jobb nå? Spurte Jennifer mens hun lagde en skål med frokostblanding.

- Joda, skal nå, sa moren og drakk opp teen. Hun satte koppen på benken, og gikk bort til Jennifer og kysset henne på pannen. Så gikk hun.

 

Jennifer satte seg ved kjøkkenbordet. Noen sekunder senere kom moren inn igjen.

- Du, det er en gutt som spør etter deg. Han står utenfor. Sees. Så gikk hun.

Jennifer begynte å lure. Hun så ut kjøkkenvinduet. Utenfor stod Marcus. Hun fortet seg ut på trappa.

- Hei, Marcus! Hva vil du? Spurte hun.

- Kan vi prate sammen? Spurte han.

Jennifer ba han inn. De stod i gangen.

- Du har rett. Jeg liker deg. Jeg elsker deg også, og jeg vil være sammen med deg.

- Hva med Stacie, Kjæresten din?

- Jeg slo opp med henne i går. Etter at du var hos meg på lørdag, innså jeg at jeg egentlig liker deg og ikke Stacie, sa Marcus.

 

Jennifer ble så glad da hun hørte hva han sa. Hun kunne neste ikke tro det. Hun ville bare skrike.

- Kom inn i stua da, sa Jennifer. Hun var på vei inn stua, da Marcus stoppet henne. Han lente henne inntil seg. Så kysset han henne dypt og lenge. Jennifer ville aldri slippe. Hun kunne stå sånn i en evighet. Han var så godt til å kysse. Og det boblet inne i henne. Hun var så glad. De avbrøt kysset og gikk inn i stua. De satte seg i sofaen. Jennifer satte seg i armkroken til Marcus

- Vettu, det er ingen som kommer til å savne oss, vis vi ikke drar på skolen i dag. Marcus så på Jennifer.

 

Hun likte det. Å skulke med Marcus gjorde henne ingenting. Og moren hadde dratt på jobb, så de kunne være hos henne i dag.

- Skal vi bli her i dag da? Spurte Jennifer. Hun smilte.

Marcus nikket.

- Du er så søt når du smiler, sa han til Jennifer etter en stund med stillhet.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil