Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Fra ingenting til ingenting!

Fra ingenting til ingenting!

Det er en liten kjærlighetshistorie. En del av den er sann, men ikke alt.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
07.05.2008


Tårene rant en etter en, de vakre brune øynene var fylt med tårer som ville ut. Hun snudde seg fort og tørket dem. De kom nærmere, de holdt hverandre i hånden så kysset de igjen. Når følte hun seg bare enda verre. Hvordan kunne han!?, tenkte hun. Hvordan kunne han gjøre noe sånt, først reiser han bort for to år, så kommer han tilbake, men ikke alene.

 

På begynnelsen kjente de hverandre så vidt. Men det var bare begynnelsen, begynnelsen på et eventyr de begge skulle oppleve sammen. Det tok år og dager før de ble ordentlig kjent med hverandre. Men gode venner det ble de. Første gang de møtte hverandre var hos sangpedagogen. De snakket så vidt med hverandre, men etter noe par år, ble de ganske gode venner. De ble eldre, og mer modnere. Han hadde en kjempe fin personlighet som hun ikke visste om, en personlighet hun ble forelsket i etter hvert. Hun var ikke forelsket i han, men personligheten hans. James Mathew het han. Han var utrolig smart og hjelpsom. Han var som en engel uten vinger. Så var det Karen. Karen Row, hun var bare en normal jente, som ofte kom i trøbbel. Hun var langt i fra lik James. De var to helt forskjellige personer, men samtidig var de litt like.


 

Det at hun var forelsket var det ingen som visste. Hun var redd for at andre skulle få vite det. I alle fall Jamie. Han kunne i alle fall ikke få vite det. Venne tråden demmes var ikke så tykk, så sa hun det til han ville den bare ryke. Hun klarte å holde det skjult noen par år. Etter som dagene gikk, fikk hun bare dårlig samvittighet. Hun følte at hun måtte fortelle det. Skulle hun ta sjansen? Skulle hun riske alt de hadde? Vennskapet, skulle hun ta risken å miste en venn hun kunne fortelle alle problemene sine til uten at han skulle kritisere henne, enn venn som respekterte valgene hennes. Det var det han var for henne. Han var egentlig den eneste vennen hun hadde. Karen ble bare mer og mer sikker hver gang hun tenkte på det.

 

Tirsdag kveld var Karen som vanlig hos sangpedagogen. Hun hadde tenkt å fortelle han det etter timen. De sluttet begge samtidig.

- Finn frem ”Tears In Heaven” så kan vi øve litt på den, sangpedagogen prøver å få kontakt med Karen, men hun er i drømmeland. Hun tenker på hva Jamie kom til å si. Kanskje han vil kysse meg?, tenker hun.

- Ja? Skal vi øve litt på den unge dame?

- Oh! Ja selvfølgelig, sier hun og tar frem notene. ”Tears In heaven” var en av favoritt sangene til Jamie, så den ble automatisk en av favoritt sangene til Karen også. Karen begynner å synge, en vakker stemme, nydelig og ren. En stemme som fylte alle tomme og kalde hjerter. I det samme hun ble ferdig med sangen, kom Jamie inn. Hun smiler til han. Han smiler tilbake.

- Bravo! Nydelig sunget eller hva Jamie? Pedagogen ser spørrende på Jamie.

- Ehm… Ja! Utrolig fint. Elsker den sangen jeg, legger han til.

- Da kan du ta en liten pause, i mens Jamie og jeg øver på ”Knocking On Heavens Door”, sier pedagogen til Karen

- Nei, nei, det trengs ikke, jeg kan ta pausen sammen med James, så kan jeg sitte og høre på dere nå, sier hun kjapt.

 

- Sees på fredag! Ha det bra, sangpedagogen vinker til oss.

De vinker tilbake, og rusler hjemover. Hun prøver å gå litt sakte for å bare bli litt lenger med han. Men han går så fort. Plutselig stopper han opp. Han ser smilende på meg.

- Klarer du å holde på en hemmelighet? Nå er han plutselig seriøs i ansiktet.

- Ja, sier jeg spørrende. Er det noe som har skjedd?

- Det er ingenting som ar skjedd, det er bare… Du husker eksen min Lola?

- Ja? Hun som gikk og snakka dritt om deg, legger hun til.

- Ja, jeg er ikke sikker men jeg tror jeg liker henne, sier han smilende.

Det ble stille en stund. Hun ble taus. Dette var det helt motsatte av det hun skulle si. Det tok lang tid for de sa noe.

- Så, hva syntes du jeg burde gjøre?

Hun svarte ikke, hun fikk bare lyst til å gråte. Det passet dårlig å fortelle han at hun likte han, så hun lot være.

- Vel, Du er 17, eller snart 18, så du må nok ta dine egne valg. Men du? Hvorfor akkurat henne? Hun var nysgjerrig. Han svarte ikke, han tenkte seg om en liten stund, så sa han:

- Hun er pen da!

Nå klarte hun ikke å holde seg. Hun måtte si det, før det gikk over streken. Før han valgte Lola i stedet for henne.

- Kan du holde på en hemmelighet?

- Ja, hvorfor ikke, sier han. Hun ser smilet i ansiktet hans, det er så nydelig, tenker hun. Hun tenker seg fort om. Hun tar risken.

- Jeg syntes ikke Lola er den beste for deg…

- HVA!? Han kommer plutselig avbrytende.

- Nei… vent, la meg fortelle ferdig!, sier hun kjapt. Han prøver å avbryte igjen.

- JEG LIKER DEG!, roper hun høyt før han sier noe. De to tenåringene blir helt stille. Veien deler seg, og de går hver sin vei.

 

Det er tidelig onsdag morgen. Siste dagen før sommer ferien. Nå er det endelig sommerferie. Gårsdagen er allerede glemt, eller hun tenker ikke så mye på det. Hun kommer ikke til å møte han på skolen, siden de ikke går på samme skole. Så det blir på fredag.

 

Så var dagen der. Hun går sakte bortover til døren. Hun skal til å åpne den, men plutselig stopper en hånd henne. Det er James. Han ser trist ut. Han ser ned og sier.

- Jeg skal reiser til Ungarn i morgen.

- Oh? Så morsomt, jeg blir hjemme i sommer, jeg.

- Jeg skal bo der… forsetter han

Hun blir taus. Hun vet ikke hva hun skal si. Det kommer bare ut et lite ”oh”

- Jeg blir der i to år, de har visst en slags arkitekt skole der. Jeg skal egentlig møte pappa der, den biologiske faren min, lyver han.

- Jeg tror deg ikke, sier hun plutselig. Han ser spørrende på henne. Du vil bare ha tid til å tenke, du vet ikke hvem du skal velge mellom meg og Lola, hvorfor lyver du? Karen åpner døra og går inn.

 

- God ferie! Sangpedagogen gir henne en klem, så går hun ut. Jamie følger etter. Han roper etter henne. Men Karen bare går videre. Tårene renner nedover sakte men sikkert. Hun små løper hjemover…

 

(To år senere)

 

- Hallo, dette er Karen Row, hvem snakker jeg med?

- Hei! Det er meg Jamie… husker du meg? Hvordan kunne hun glemme han, hun var jo fortsatt forelsket i han. Hun smiler og svarer:

- Hei, lenge siden sist! Hvordan går det?

- Bare bra, men det blir ikke noe ”lenge siden sist” lenger. Kan du hente meg på flyplassen nå?

Hun tar på seg den nye skinn jakka, og spurter ut. Hun var så glad!

 

Der kom han, men ikke alene. Han holdt en jente i hånden, og plutselig kysser han henne. Tårene rant en etter en, de vakre brune øynene var fylt med tårer som ville ut. Hun snudde seg fort og tørket dem. De kom nærmere, så stoppet de opp og kysset igjen. Når følte hun seg bare enda verre. Hvordan kunne han!?Tenkte hun. Hvordan kunne han gjøre noe sånt, først reiser han bort for to år, så kommer han tilbake, men ikke alene… det var som fra ingenting til ingenting!


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil