Innledning

Denne oppgaven tar fatt på to av mellomkrigstidens ideologier (fascismen og nazismen) med tanke på deres oppfatning av mennesket og idealsamfunnet. Oppgaven tar for seg fascismen og nazismen, med hovedvekt på fascismen. Fascismen og nazismen/nasjonalsosialismen blir regnet som søsken i samme ideologiske familie. Ideologiene har imidlertid mange likhetstrekk, og derfor er noe av stoffet som er skrevet om fascismen også gjeldende for nazismen (f.eks at nazismen også er antidemokratiske, antikommunistiske, handlingsrettet, nasjonalistisk, populistisk). Tanken med oppgaven var å sammenligne de to ideologiene, men etter som fascisme og nazisme er to relativt like ideologier og det ikke er store forskjeller dem imellom, har oppgaven valgt å gå mer inngående inn på fascismens ideologi. Det er satt opp relevante spørsmål til ideologien(e) som oppgaven skal besvare.

 

Relevante spørsmål til ideologiene

For å sammenligne ideologiene må man se på hva de sier i noen av de viktigste spørsmålene politikken omhandler:

• Hva er menneskets plass i samfunnet? Hvilken verdi har mennesket? Er alle mennesker like? Holdninger til andre mennesker?
• Hvor mye skal staten gripe inn i menneskers liv; hvor sterkt skal menneskenes atferd kontrolleres?
• Hvordan skal samfunnet styres? Hvordan skal økonomien, næringslivet, organiseres? Hva ligger til grunn for lover og rettsvesen?
• På hvilke måter og med hvilke midler skal samfunnet forandres?
• Hva er gode/dårlige egenskaper/dygder?
• Hva er idealene? Hva er ”det gode samfunn”? Hvordan forestiller man seg idealsamfunnet? Tilstanden som skal råde når idealene er virkeliggjort?
• Hva er holdningen til arbeid?

Hva er fascisme?

Historisk sett var fascismen en politisk bevegelse som ville samle et lands befolkning til en disiplinert masse under en sterk leder. Denne lederen skulle løse alle konflikter og overkomme alle vanskeligheter, og skape en strålende fremtid for en gjenfødt nasjon. Fascismen oppstod i Italia i mellomkrigstiden. Lederen for den fascistiske bevegelsen var den tidligere sosialisten Benito Mussolini.

 

De fascistiske bevegelsene vokste fram etter første verdenskrig (1914-1918). De fascistiske bevegelsene som oppstod i forskjellige land, har alle sine særtrekk, men samtidig har de en rekke fellestrekk:

 

• Autoritetsro: Makten skulle springe ut fra lederen, ikke folket.
• Fascistene var altså antidemokratiske. De krevde absolutt lydighet mot føreren.
• Fascismen var handlingsrettet.
• Fascismen er antisosialistisk/antikommunistisk. Fascismen hadde kommunismen som sin hovedfiende og ikke kapitalismen. De fascistiske bevegelsene var sterkt imot den sosialistiske og kommunistiske arbeiderbevegelsen. De forkastet klassekamp fordi den splittet nasjonen; bolsjevismen betraktet de som en smittesykdom på nasjonens kropp.
• Fascismen var en massebevegelse. I motsetning til andre autoritære regimer hadde de fascistiske utgangspunkt i en massebevegelse, ikke i statens militærapparat.
• Fascismen var nasjonalistisk. Målet var å styrke sin egen nasjon. Landets tradisjoner og kulturarv fremheves som alle andre overlegne. Fascismen betrakter nasjonen som grunnlaget for identitet og internasjonal orden, og fremhever en åndelig dimensjon bygget på pliktfølelse, lojalitet, ære, mot og selvoppofrelse.
• Fascistene ønsket en sterk stat. Staten burde kontrollere næringslivet slik den hadde gjort under den første verdenskrig. Fascister mente det ville sikre arbeid for alle og sosial rettferdighet. Men fascistene lot private bedrifter skape store overskudd, så lenge de bidro til statens behov.
• Vold: Vold er et uttrykk for styrke, og kan brukes mot politiske motstandere.
• Populisme: Propaganda og streng organisering blir benyttet for å hisse opp vanlige mennesker til å bli energiske, men lydige tilhengere.

Fascisme og demokrati

Fascistene hevder at under den rette lederen kan en nasjon bli perfekt, og at det derfor er berettiget å bruke ethvert middel for å oppnå dette målet. I skarp motsetning til dette er demokratiet basert på ideen om at mennesker har forskjellige interesser og oppfatninger, og at ingen gruppe eller enkeltperson alltid har rett i ting. Demokrati handler ikke om å tvinge folket i en bestemt retning, men om å oppmuntre til at alle konflikter blir løst gjennom fredlige kompromisser. Men i et demokrati er beslutningsprosessen ofte langsom, forvirrende og frustrerende. De færreste oppnår akkurat det de ønsker, og de fleste finner seg i avgjørelser de ikke er fullstendig enige i. Fascismen appellerte til mange fordi den feide alt dette til side. Fascistene hevdet at demokratiske kompromisser var et svik og at politikken skulle handle om å gi ordre, ikke inngå avtaler. Fascismen skulle dermed være både raskere og mer effektiv, altså mer handlingsrettet. Adlyd lederen, så vil alt bli bra. Mussolini og Hitler hevdet at diktaturet var det eneste riktige, fordi demokratiet hadde feilet og kastet landene ut i krise.

 

Fascismen hadde altså appell til folk som var blitt utålmodige med demokratiet, og som mente at landet deres var blitt bløtaktig og selvopptatt og trengte mer disiplin og styring. Fascismen var en revolusjonær bevegelse som ville bryte med fortiden og skape et nytt samfunn. Enhver som var uenig i dette edle målet, var en forræder som kunne bankes opp, fengsles og henrettes.

 

Den fascistiske stat – hvordan skal samfunnet styres?

Det har eksistert mange fascistbevegelser, men bare to av dem lyktes med å gjøre et stort land til en fascistisk stat: Italia under Mussolini (1922-1943) og Tyskland under Hitler (1933-1945). I disse periodene var fascisme og nazisme statsideologiene i Italia og Tyskland. En fascistisk (og en nazistisk) stat er et revolusjonært diktatur som knuser enhver motstand fra enkeltmennesker eller institusjoner som motarbeider dens visjon om nasjonal gjenfødelse.

 

En fascistisk stat ledes av personer som ikke er valgt på demokratisk vis - demokrati og folkestyre er ifølge fascismen ensbetydende med kaos - og fremst av disse er «den sterke mann». For å få den store masse til å akseptere dette, bygges det opp en personkultus med en sterk dyrkelse av føreren. Det legges også stor vekt på gruppen man tilhører - og den gruppen fascismen legger vekt på er nasjonen. Fascismen er med andre ord sterkt nasjonalistisk.

 

Totalitærianismen og menneskesyn i den fascistiske ideologi

• Hva er menneskets plass i samfunnet?
• Hvilken verdi har mennesket?
• Hvor mye skal staten gripe inn i menneskers liv; hvor sterkt skal menneskenes atferd kontrolleres?

Fascismen blir regnet som en totalitær ideologi. De italienske fascistene oppfant begrepet ”den totalitære stat”. Fascismen er, i likhet med kommunismen, et totalitært system. Det vil si at staten er overordnet alt og alle. Totalitærianismen sikter nemlig mot total kontroll. I et fascistisk system er det derfor lite rom for personlig frihet. Til og med fritiden blir betraktet som et offentlig anliggende. Hvilke bøker folk leser, filmene de ser og idretten de bedriver – alt skal tjene politiske mål. Mussolini forbød f.eks jazzmusikk, og Hitler beordret brenning av bøker skrevet av jøder og kommunister. Fascister lot ledernes ordre gå foran lovene.

 

I et fascistisk system er det, som sagt, lite rom for personlig frihet. Fascismen er nemlig en ideologi som hevder at staten er alt, individet er intet. Staten er overordnet alt og alle. Dette innebærer at hvert enkelt menneske på alle områder må underordne seg det staten bestemmer, uten tanke på egne ønsker eller eget velvære. Det betyr at orden og disiplin blir krevd av enkeltmennesket. Tenkning og kritikk, som kan så tvil, blir slått ned. «Fellesnytten foran egennytten» er et velkjent fascistisk slagord. Egeninteresser og klassekamp blir sett på som oppløsningstendenser samfunnslivet. For de italienske fascistene sto staten som idé over alt og alle. Men denne statsdyrkingen er kollektivistisk, og undertrykker individet.

 

Konklusjonen er at den fascistiske stat (og også den nazistiske stat) i sterk grad griper inn i menneskenes liv og kontrollerer menneskenes atferd.

 

Hvordan skal samfunnet, økonomien, næringslivet (holdningen til arbeid?), organiseres? Korporativ organisering av næringslivet

Fascismen er kjent som en totalitær ideologi. Dvs at de fører en totalitær politikk, der staten er overordnet alt og alle. I en fascistisk (og i en nazistisk stat) stat er økonomien, og samfunnet ellers, i en slags ”krigstilstand” også i fredstid. I dette ligger det at orden og disiplin blir krevd av enkeltmennesket. Tenkning, som kan så tvil, blir slått ned. Egeninteressene må underordnes under fellesinteressene (men spørsmål blir da hvem som bestemmer fellesinteressene?). Problemet blir i stor grad forsøkt å løst ved befalinger og makt. Næringslivet er brakt under statskontroll, med prisstopp, lønnsstopp og forbud mot streiker, samtidig som sysselsettingen er høy, og samtidig som eiendomsforholdene til produksjonsmidlene blir værende hos de private. Fascistene gikk stort sett in for planøkonomi i statsregi.

    

Et fascistisk system inneholder altså lite rom for personlig frihet, og dette gjelder også innen det økonomiske liv. Retten til privat eiendom opprettholdes, men kun som en formalitet. Det er staten som tar de endelige avgjørelser når det gjelder disposisjon av eiendom; under fascismen skiller man altså eiendomsrett fra disposisjonsrett. Dette gjelder også forhold mellom arbeidsgivere og arbeidstagere, f.eks. blir lønninger og arbeidsforhold ikke avtalt mellom arbeidsgiver og arbeidstager, men mellom staten og organisasjoner som representerer arbeidsgivere og arbeidstagere, såkalte korporasjoner. En slik organisering av næringslivet sies derfor å være korporativ.

 

Nazisme og fascisme     

Nazisme (ordet er en forkortelse for nasjonalsosialisme) er en form for fascisme; det er vanlig å beskrive nazisme som fascisme pluss rasisme. Men utover det la nazismen også stor vekt på den ariske rasen som den foretrukne gruppen; mens staten var det primære for fascistene, var rasen, ”folket”, det primære for nazistene. For det var nemlig vesentlige forskjeller mellom dem; den italienske fascismen bygde ikke på noen raseteori, mens nazismen ideologi var sterk preget av raseteori. En annen forskjell som bør påpekes er at den tyske nazismen bare viste beskjeden interesse for fascismens korporative ideer.

 

En amerikansk forsker har sammenfattet noen av de sentrale innslagene i fascismen og nazismen i følgende punker:

• En ideologi som er ”idealistisk, vitalistisk og voluntaristisk”, dvs basert på følelser og vilje. Den bygger på ”ekstrem elitisme, mobilisering av massene og Fürherprinsippet (lederprinsippet)”.
• En ekstrem nasjonalisme, betegnet som ”revolusjonær ultranasjonalisme for nasjonal gjenfødelse”.
• Motstand mot og fiendtlighet overfor både liberalismen, kommunismen og konservatismen.
• En ny type nasjonalistisk og autoritær statsmakt. Som senere, oppfant de italienske fascistene begrepet ”den totalitære stat” for denne altomfattende statsmakten.
• Et nasjonalt økonomisk system som er sterkt regulert og integrert, og omfatter forskjellige samfunnsklasser, enten systemet kalles ”korporativt”, ”nasjonalsosialistisk” eller ”nasjonalsyndikalistisk”.
• Et positivt syn på vold og krig, og vilje til også å benytte vold og krig, både som mål og som middel. Partikjernen består av væpnede kampstyrker.
• En målsetting om å skape et imperium, ekspandere eller radikalt endre sin egen nasjons forhold til andre stater.

Kvinnene og fascismen og nazismen – kvinnesyn

I tillegg til dette trekker andre frem at nazismen og fascismens vektlegging av mannlighet og mannlig dominans, samt kulten rundt ungdommelighet og ungdomskraft. Spørsmål er da om alle er like (er kvinner og menn f.eks likestilt?)? Nei alle er ikke like; vi kan slå fast at nazismen og fascismen var kvinnediskriminerende. Ifølge fascismen og nazismen var kvinnenes plass i hjemmet, underordnet mannen. Kvinnefrigjøring ble ikke godtatt; som klassekamp splittet folket, ville likestilling for kvinnene splitte familien. Derimot ble kvinners rolle som mor og omsorgsperson idealisert og oppvurdert.

 

Dessuten kan man utvilsomt konkludere med at nazismen (og til dels også fascismen) er rasediskriminerende – alle mennesker er altså ikke like.

 

Nazisme og fascisme

Både den italienske fascismen og den tyske nazismen var massemobiliserende revolusjonære bevegelser med store væpnede kampgrupper. Fascister og nazister hadde en totalitær stat på program, en stat med total kontroll over alle deler av samfunnet. Fascister og nazister innførte ettpartisystem, noe som er udemokratisk. Fascister og nazister streber etter en total forvandling av hele samfunnet og i siste instans også av menneskene.

 

Raseteorien er det sentrale i nasjonalsosialismen/nazismen. Hitler tolket hele menneskehetens historie som en kamp mellom rasene. Gjennom denne kampen hadde arierne, ifølge nazismen, vist sin overlegenhet som kulturskaper og underkuer av andre folk. Forgagne (betyr tradisjonelle og mosegrodde) kulturers og imperiers fall skyldtes raseblanding mellom arierne og de underkuede folkene.

     

Fascismen har, i motsetning til sosialismen, ingen intellektuell prestisje, og fascismen som politisk teori døde i 1945. Den hadde heller ingen store tenkere på sin side. Riktignok var den tyske filosofen Martin Heidegger nazist; i 1933 hevdet han at tiden for vitenskap og akademisk frihet var over og at de intellektuelles oppgave fra da av var å tjene den nazistiske staten, men han arbeidet dog ikke med å ”forfine” fascismen som politisk ideologi.

 

Metoder til samfunnsendring - på hvilke måter og med hvilke midler skal samfunnet forandres?

Begge bevegelsene var revolusjonære bevegelser, med total forakt for reformistiske metoder og for parlamentarismen, som de betraktet som svakhetens og kraftløshetens politiske system. Fascister og nazister streber etter en total forvandling av hele samfunnet og i siste instans også av menneskene

 

Nazisme og fascisme – irrasjonelle ideologier

Nazisme og fascisme blir ofte kalt irrasjonelle ideologier. Med det menes det at de er en ufornuftige ideologier, fordi ideologiene spilte mer på følelser enn fornuftmessig tenkning. Begge retninger betegner seg som aksjons- og viljebevegelser. Følelser og lidenskap settes foran intellekt og teori. Derav får de betegnelsen som irrasjonelle ideologier.