Det var en gang ei lita og nett tulle med langt, stort og lyst hår, solbrun hud og bleke lepper. Lite visste denne lille fjortisen om den store verden og hva hun en dag skulle lære om den. Alt startet den dagen tulla skulle begynne på ungdomsskolen, og hun skjønte at hun måtte gjøre noe for å passe inn. Hun søkte rundt på internett og fant en artikkel med overskriften «Alle gode ting er tre». Hun fortsatte å lese, og det viste seg at artikkelen var akkurat det tulla trengte for å lære seg å passe inn. Tre lag med brunkrem, håret tupert til å stå tre centimeter fra hodebunnen, tre push-up bher og jentegjengen måtte bestå av tre jenter.

Ettersom årene gikk og dette ble hverdagsrutiner for tulla begynte tankene hennes å røre rundt i det lille hodet hennes. Hun passet inn, hun så ut som alle andre forventet at hun skulle se ut, og hun var konstant sammen med de samme jentene, men likevel følte hun seg utilpass. Hverdagen hennes ble vanskeligere for henne å gå igjennom, og alt gikk kun i rutiner. Spontanitet var uakseptabelt for tulla og menneskene rundt henne.

Når tulla en dag ikke møtte opp på skolen begynte spekulasjonene å gå. Når dagene gikk og det til slutt hadde gått tre hele dager uten at noen hadde sett noe til henne begynte menneskene å undre seg over hva som hadde skjedd med tulla. Lite visste de om at hun hadde reist hjemmefra for å finne et nytt sted å passe inn. Hun reiste langt og lengre enn langt før hun kom rundt et gatehjørne og fikk øye på en gruppe svartkledde mennesker som hørte på høy, bråkete musikk og stirret ned i bakken. Tulla tuslet nedover veien og nærmet seg gruppen med mennesker, men ingen enset den lille, solbrune tulla. Ikke engang når hun snakket til dem så de opp fra bakken.

Tulla bestemte seg for å prøve å passe inn i gruppen, og gikk igjen på leting etter noe som kunne hjelpe henne med dette. Det skulle ikke mer til enn mørke ringer rundt øynene, mørkt hår, nye, svarte klær og en mørkerød farge på de ellers lyse leppene, før menneskene la merke til henne når hun gikk forbi. Hun ble værende ved gatehjørnet sammen med den mørke, dystre gruppen med mennesker i ukesvis, før tulla igjen begynte å føle seg utilpass og tok til bena nok en gang.

Hun tuslet langt og lengre enn langt før hun i en park fikk øye på en gjeng mennesker i store klær, kapser med flat brem og rullebrett i armene sine. Hun ruslet mot dem, men igjen var responsen dårlig når hun prøve å tilnærme seg gruppen. Ingen virket til å ense tulla samme hva hun sa, og hun innså at hun nok en gang måtte prøve å tilpasse seg gruppen, og igjen gikk hun på jakt etter noe som kunne få henne til å passe inn. Dagen etterpå returnerte tulla til parken, denne gangen iført skinny jeans, skatesko og en hettegenser som var tre nummer for stor. De mørkerøde leppene og de mørke ringene rundt øynene var erstattet med naturlig sminke, og det mørke håret var erstattet med en lysere variant av brunfarge. Det skulle ikke mer til for menneskene enn dette før de la merke til henne og hun ble midtpunkt i gruppen. Hun ble der i månedsvis denne gangen, hun lærte seg å stå på rullebrett og høre på rap-musikk. Men det tok ikke mer enn disse månedene for tulla å forstå at ikke her heller følte hun seg til pass i gruppen.

Etter en lang reise og tilpasning til tre forskjellige grupper innså tulla at det kanskje ikke var menneskene som fikk henne til å føle seg utilpass, men hun selv. Kanskje de tre lagene med brunkrem ikke var det som gjorde henne lykkelig. Ikke de mørke klærne eller rullebrettet i armene hennes. Hun ville ikke at utseendet hennes skulle bety alt, hun ville bli likt for den lille morsomme, omtenksomme, snille og pene tulla hun var, og hun visste det var mulig. Dette hadde hun lært ved å observere at hun ble tatt inn i alle gruppene hun hadde vært en del av, og alle likte henne bare hun ga inntrykk av at hun var lik dem, og dette visste hun at hun kunne klare også uten like klær og interesser, men kun ved hjelp av å være seg selv. Hun bestemte seg for at fra denne dagen av skulle hun aldri forandre seg selv og utseendet sitt for å passe inn i en gruppe, og med denne bestemmelsen levde tulla lykkelig i alle sine dager. Som seg selv.